Siden veldig lite skjer på det ytre plan av livet mitt for tida (av ting som kan sies å være interessant for andre enn meg selv) skal jeg ta en kjapp oppsummering av hva jeg har bedrevet (fri)tida med i det siste.

Mest av alt har jeg endelig overkommet en av mine barrierer innenfor døm-en-forfatter-ut-i-fra-utseende-komplekset mitt, og gått i gang med Carl Frode Tillers "Innsirkling". Som viste seg å være en ganske så eksemplarisk roman innenfor den litt forslitte oppvekst/familieproblemersjangeren. Den er konstruert som tre personers brev til en ung mann som angivelig har mistet hukommelsen, samt fortellinger fra disse tre personenes liv i jeg-form, som gradvis får oss til å tegne et bilde av hovedpersonen, samt disse personene, og forholdet imellom dem. I tillegg lærte jeg et nytt nynorsk-ord:" freista", som jeg tolket til å bety "prøvde".

Boka var såpass tilfredstillende at jeg kasta meg over Tillers debut, "Skråninga", som viste seg å holde seg innenfor samme tematikken, familie/forhold generelt. Også en god bok (og også overkrydret med "freista"-er). Kvalitetetene til Tiller ligger i at han klarer å beskrive situasjoner, samtaler og de kommunikasjonsproblemene som ligger bak disse på en veldig god måte. Det negative må vel være at premissene for romanene (Gutt som har mistet hukommelsen og søker folk som kan fortelle han hvem han er, samt gutt som er på psykiatrisk institusjon og blir bedt om å skrive om livet sitt) aldri er helt troverdig, og blir fort stående som en litt vaklende ramme rundt ellers gode tekster. Men det er ikke verre enn at jeg begynte på Carl Frodes andre roman, "Bipersonar" idag.

Det blir en del tv-serier om morran når jeg kommer fra jobb. Det kan sies mye stygt om amerikansk film/tv-produksjon, men om man har øye for å sile ut litt er det mye gull å finne. Fortida går det i "Weeds", fjerdesesongen er en komisk triumf, etter en rimelig laber tredjesesong, den eksemplariske 50-talls-reklamebransje-serien "Mad Men" fra AMC, en serie som ikke behandler seerne som idioter, men som fordrer at man klarer å sette seg inn i tidsperiodens tankeganger for å henge med i intrigene og problemstillingene. Noe som gjør den både nyskapende og spesiell på tross av de åpenbare såpeserie-elementene.

Ellers har "Six Feet Under"-mastermind Alan Ball kommet med en festelig vampyrserie, "True Blood" på HBO som det foreløpig er sendt to episoder av og foreløpig virker den meget lovende. Hvem liker vel ikke litt god, seriøs vampyrunderholdning?

Og apropos vampyrer, før Carl Frode leste jeg "La den rette komme inn" av John Ajvide Lindqvist, noe så fantastisk som en velskrevet, svensk oppvekst-skråstrek-vampyrroman som kommer som film i oktober trur jeg. Anbefales som varmt hvetebrød.

"Entourage" har akkurat begynt sin femte sesong og holder hittil koken godt, takket være to av tv-historiens beste karakterer, Ari Gold og Johnny "Drama" Chase. En fiffig detalj jeg har lagt merke til med denne serien er at alle gutter jeg har snakket med som har sett den liker den. Alle jenter jeg har snakket med liker den ikke. Skal ikke gå inn på det her, men det er verdt å tenke over.

Siste filmen jeg så var "Control". Om Ian Curtis og Joy Division. Jeg husker at jeg, som en ung og uerfaren 13-åring så Joy Divisions "Closer" på salg på Puskas og umiddelbart skjønte, av ulike grunner, at dette var en plate jeg burde like. Jeg kjøpte den, hørte på den, og hørte ikke så mye på den i ettertid. Tanken om at jeg burde like Joy Division har aldri egentlig forlatt meg, så jeg har med jevne mellomrom satt på "Closer". Og sakte men sikkert har musikken begynt å tiltale meg, samtidig som den aldri har sluttet å frastøte meg. Noe som gjør at mitt forhold til Joy Division kan sies å være problematisk, men tilstedeværende. Og, med tiden, mer og mer tilstedeværende enn problematisk..

Musikkmessig har Ryan Adams-hegemoniet begynt å falle (enn så lenge, ny plate og turnè i slutten av oktober..) Og black-metalen har hatt en renessanse i livet mitt. For tiden går det mye i Keep of Kalessins "Kolossus". De holder seg unna de værste symfoniske taktene som band som f.eks Dimmu Borgir har kjørt seg i grøfta med, men de er fortsatt såpass beinhard at det kan rettferdiggjøres å ha en armada med spydbesittende vikinger på coveret. Balansen er alt, og resultatet, i dette tilfellet, er herlig.

Giant Sands nyeste også. Vel verdt etterfølgelse.

Så nå håper jeg dere har fått litt nye impulser. BRB, BFF

Johannes

Det var noe som skjedde en gang. Hva det var, vet jeg ikke. Jeg vet at det var det som skulle sette denne fortellinga i gang. Men jeg vet ikke eksakt hva det var. Det hadde sannsynligvis noe med meg å gjøre, eller i det minste noe med mine venner å gjøre. Om ikke hadde det jo vært helt meningsløst. Det var en hendelse, det vet jeg. Helt triviell en sådan. Bare for å åpne det liksom. Men hvilken det var, det må du ikke spørre meg om. Hvem er det som vet det?

I dag var jeg på vei til jobb. Sliten og trøtt. Som de fleste andre som går på jobb.

Trist å åpne historien om dagen med å si at den åpna på vei til jobb. Men det jeg ikke har forklart er at jeg er på vei til jobb på kvelden. Jeg begynner klokka 22. Og to timer før det begynner dagen min. Det er jeg lei av. Jeg trodde jeg var et nattmenneske. Og det er jeg. Jeg liker å sitte våken om natta, stillheten, tanken om at nå ligger folk å sover, utsikten som sier at du ser ut over det meste som finnes her, det faktum at jeg er helt alene.

Men i lengda forsvinner det romantiske synet på nattevakter, og jeg kjenner bare at jeg er lei.

Jeg er et menneske med søvnproblemer i utgangspunktet, hvorfor skal jeg fortsette å ødelegge det med å gå nattevakter i mer enn flere år? Jo, jeg slutter jo snart.

Change is on the horizon..

In the belly of the beast.

Hvor finnes ordet som beskriver følelsen av lykke og sorg samtidig?
Tenk på det.
Det finnes ikke. Latterlig språk vi har. Det funker jo ikke i praksis.

Musikk: Ryan Adams - "When the stars go blue"

Del IV

Og hvordan forklarer man opplevelsen av noe fundamentalt nytt? Bena mine verker. Selv om de ikke er der lengre. Men jeg kjenner at de verker. Armene mine og. Tåken har lagt seg rundt fyrtårnet, så jeg ser verken stjernene eller havet under meg.
Sånn har det vært i noen dager nå. Tåken som ligger som en bandasje over hele tilværelsen rundt meg. Jeg har bare surret rundt i tårnet, omplassert noen gamle vinduer som aldri kommer til å komme til bruk, ryddet i en gammel fiskeveske, kveilet opp, og om, en haug med taubunter. Og sett på TV. Og innsett at jeg er avhengig av å se ting for å tenke klart.
Om jeg ikke kan trille ut å se på de tomme husene, kjøre ned til brønnen og se på det mosegrodde treverket og ned i den endeløse, men når alt kommer til alt, ubrukelig tørre sirkelen, eller ut på stjernene fra rommet mitt om kvelden, så fungerer ikke hodet mitt. Tankeprosessen min tilsløres og ingen tankerekker kommer seg videre utover det andre eller tredje leddet.

Jeg må SE verden for å snakke om den. Jeg kan ikke bare tenke tilbake og gjengi. Jeg må se deler av den foran meg for å gjenfortelle. Det som skjedde i skogen den dagen er like ulidelig kjedelig som det er fantastisk. En gjengivelse av hendelsen er nært forestående. Men jeg må vente til tåka letter. Og jeg ser stjernene igjen. Eller, som jeg nettopp leste i en av bøkene jeg fant i kottet, jeg ser lyset av for lengst døde stjerner. For det er det vi ser på himmelen.

Lysene vi ser i mellom alt mørket på himmelen er for lengst døde stjerner. En deprimerende tanke. Men hva om det samme gjelder for det vi ser rundt oss i livet? At alle blomster, alle klipper, alle logrende hunder, alle smilende ansikter er noe for lengst utdødt? Og at det virkelig levende ligger innimellom, i det vi ikke kan se, i mørket som innhyller oss?

OK, jeg går for litt rabulering her:

Idèen om fremskritt er farlig.
Den er farlig fordi den tillegger noen holdninger og tanker om samfunnet, kulturen og livet på, en forrang ovenfor sine mottanker eller motforestillinger, i kraft av at argumentet allerede er tilegnet en særstilling, siden den peker på noe som betegnes som et steg "fremover" i motsetning til motargumentet, som er stillstand. Eller tilbakesteg.

Denne lettvinte metaforiske måten å kategorisere idèer på synes for meg å være en konsekvens av alle de premissene som ligger til grunn for den måten vi tenker på utvikling i den vestlige verden.

Men idèer og argumenter er aldri i seg selv bakstreverske. For om den bakenforliggende tanken om tanker som fremmer fremgang foran stillstand eller reversering skulle tas på alvor, så sprekker den. For alle idèene peker forover. Uansett hvor de henter sine grunnlag.
Nettopp fordi den idèen som oppnår størst støtte vil være den som står "forran", når diskusjonen er omme.

Eksempel: Om det er snakk om å spare et naturområde på Island i stedet for å bygge en gigantisk aluminiumsfabrikk: Er det bakstreversk å ville spare naturen? Det er bare den industrielle tanke, den vestlige logikk som vil påberope seg retten til "framskrittet" i motsetning til den "latterlige" bakstreverske og umulige tanken om å spare natur mot industri og samtidig, og dette er viktig: fortsatt annse det som framskritt.

Muslimene har "ikke kommet så langt i sin utvikling, de har ikke nådd oss ennå." Derfor undertrykker de kvinner og halshugger homofile. Er tankene som ligger bak disse handlingene i seg selv utdødde? Selvfølgelig ikke. De føles bare som forbigått av nettopp de menneskene som mener at de har forbigått dem.

I forlengelsen av dette ligger det mest frustrerende aspektet av hele idèen om kunnskap og viten som dyrkes i store deler av verden:
Tanken om at vi, i vår måte å samle og arrangere viten på, kommer et skritt videre på veien mot en slags sannhet. Vitenskapen jobber ikke målrettet mot ett bestemt mål, den slynger seg av gårde og tar omveier og sjalter ut uendelig mye mer enn den tar vare på.

Framskritt finnes ikke, bare som en normativ metafor vi burde klare oss uten. Å se for seg hvordan man skal klare seg uten den måten å rangere ideer på kan være en god start.

Hadde det ikke vært for muligheten til å redigere seg selv her så hadde jeg nok ikke skrevet disse ordene. Litt kosistent må man jo prøve å være. Det burde absolutt funnes en bleie for de som lider av inkonsistens.

For øyeblikket er jeg midt oppe i et logistisk helvete som hindrer meg fra å være i Tromsø akkurat nå, når det er der jeg burde vært akkurat nå. Men det kommer. Bedre sent enn aldri, som mannen sa til kjerringa.

Også morer jeg meg med å høre på Khold. Favorittlåt for øyeblikket er "Innestengt i eikekiste". Godt at noen ennå skriver norske tekster, selv om desverre mange også fortsetter.

This might be the farthest

I will go

Without you

I’ll scale the landscape

I’ll tell them where to look

I’ll search for the form

Of things

Inside

But I’ll go no further

- Theo Buhara


Musikk: Motorpsycho - Roadworks III: The Four Norsemen of the Apocalypse

Del III

Hvordan beskriver du lukter uten å vise til andre lukter? Refererer man til de andre sansene, beskriver lukten av havet som noe salt, dypt, blått? Og hvordan forholder de ulike sanseopplevelsene av et fenomen seg til hverandre, former hverandre, endrer hverandre? Det salte i havet, det blå i havet, hvordan forholder dette seg til den opplevelsen av havet som treffer kroppen vår med en så stor kraft at vi nesten ikke er i stand til å føle den? Må vi dele det opp? Må vi sy det sammen av de ulike sansene? Den enorme linjen av bevegelse som havet er, som er så kraftig at vi er tvunget til å stå stille og forsøke å tape oss mest mulig i den for å kjenne den, for å prøve å samle sansene og ta det til seg? Jeg føler det i hvert fall helt og fullt her jeg sitter. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Hvordan jeg skal forklare det.

Jeg hadde bursdag idag (igår?) og fikk plutselig mye oppmerksomhet fra mennesker jeg vanligvis ikke får så mye oppmerksomhet fra til daglig. De menneskene jeg liker og er glad i og anser som en del av livet mitt snakket jeg med. De andre uttrykte seg i ulike sammenhenger.
Og da begynte jeg å tenke på et av de mest basale, mest inneforståtte forholdene et hvert menneske forholder seg til: Forholdet imellom seg selv og de andre.

Det er et altfor stort, grunnleggende tema å gå inn på, og jeg har ikke tenkt å prøve på det akkurat nå, kanskje aldri. Men jeg liker å lufte idèen, formulere det i ord, siden de fleste av oss ikke tenker sånn på det. Siden vi ser mennesker hver dag, gjerne flere ganger på dagen. Tenk på dette:

Hvem er du? Hva er du? Og hvem og hva er du i møte med andre mennesker?

Du har sannsynligvis en idè om svaret på alle de tre spørsmålene. Men hva er de, og hvordan forholder de seg til hverandre? Velvel. Legger meg snart.

Hvem er "du"? Og hvorfor tenker jeg på deg som et annet menneske? Hvorfor antar jeg at du er som meg?

Jeg gjør det. Eller heller: Men jeg gjør det.


Musikk: Motorpsycho - 17.05.08 Berlin

Motorpsycho - Hair Cuts - Trailer



En gledens dag på mandag. År på år med venting, og nå er den her. Første Motorpsycho-DVD'en. In glorious B/W!

Og siden jeg nå var inne på anbefalinger, her er noen andre ting å glede seg over:

Scarlett Johansson synger Tom Waits-låter. Og gjør det bra! På sin egen litt Lost in Translationske måte. What in satans glorious name has the world come to?

Og så må jo ingen glemme og feire meg på torsdag med å gå på kino å se den mest etterlengta oppfølgeren siden andre verdenskrig:

Så da har alle noe å henge fingre og tær i. Til vi sees igjen!