Like christmas on a river without a boat or christmas tree

2008-09-18T18:36:00.009+01:00

Siden veldig lite skjer på det ytre plan av livet mitt for tida (av ting som kan sies å være interessant for andre enn meg selv) skal jeg ta en kjapp oppsummering av hva jeg har bedrevet (fri)tida med i det siste.

Mest av alt har jeg endelig overkommet en av mine barrierer innenfor døm-en-forfatter-ut-i-fra-utseende-komplekset mitt, og gått i gang med Carl Frode Tillers "Innsirkling". Som viste seg å være en ganske så eksemplarisk roman innenfor den litt forslitte oppvekst/familieproblemersjangeren. Den er konstruert som tre personers brev til en ung mann som angivelig har mistet hukommelsen, samt fortellinger fra disse tre personenes liv i jeg-form, som gradvis får oss til å tegne et bilde av hovedpersonen, samt disse personene, og forholdet imellom dem. I tillegg lærte jeg et nytt nynorsk-ord:" freista", som jeg tolket til å bety "prøvde".

Boka var såpass tilfredstillende at jeg kasta meg over Tillers debut, "Skråninga", som viste seg å holde seg innenfor samme tematikken, familie/forhold generelt. Også en god bok (og også overkrydret med "freista"-er). Kvalitetetene til Tiller ligger i at han klarer å beskrive situasjoner, samtaler og de kommunikasjonsproblemene som ligger bak disse på en veldig god måte. Det negative må vel være at premissene for romanene (Gutt som har mistet hukommelsen og søker folk som kan fortelle han hvem han er, samt gutt som er på psykiatrisk institusjon og blir bedt om å skrive om livet sitt) aldri er helt troverdig, og blir fort stående som en litt vaklende ramme rundt ellers gode tekster. Men det er ikke verre enn at jeg begynte på Carl Frodes andre roman, "Bipersonar" idag.

Det blir en del tv-serier om morran når jeg kommer fra jobb. Det kan sies mye stygt om amerikansk film/tv-produksjon, men om man har øye for å sile ut litt er det mye gull å finne. Fortida går det i "Weeds", fjerdesesongen er en komisk triumf, etter en rimelig laber tredjesesong, den eksemplariske 50-talls-reklamebransje-serien "Mad Men" fra AMC, en serie som ikke behandler seerne som idioter, men som fordrer at man klarer å sette seg inn i tidsperiodens tankeganger for å henge med i intrigene og problemstillingene. Noe som gjør den både nyskapende og spesiell på tross av de åpenbare såpeserie-elementene.

Ellers har "Six Feet Under"-mastermind Alan Ball kommet med en festelig vampyrserie, "True Blood" på HBO som det foreløpig er sendt to episoder av og foreløpig virker den meget lovende. Hvem liker vel ikke litt god, seriøs vampyrunderholdning?

Og apropos vampyrer, før Carl Frode leste jeg "La den rette komme inn" av John Ajvide Lindqvist, noe så fantastisk som en velskrevet, svensk oppvekst-skråstrek-vampyrroman som kommer som film i oktober trur jeg. Anbefales som varmt hvetebrød.

"Entourage" har akkurat begynt sin femte sesong og holder hittil koken godt, takket være to av tv-historiens beste karakterer, Ari Gold og Johnny "Drama" Chase. En fiffig detalj jeg har lagt merke til med denne serien er at alle gutter jeg har snakket med som har sett den liker den. Alle jenter jeg har snakket med liker den ikke. Skal ikke gå inn på det her, men det er verdt å tenke over.

Siste filmen jeg så var "Control". Om Ian Curtis og Joy Division. Jeg husker at jeg, som en ung og uerfaren 13-åring så Joy Divisions "Closer" på salg på Puskas og umiddelbart skjønte, av ulike grunner, at dette var en plate jeg burde like. Jeg kjøpte den, hørte på den, og hørte ikke så mye på den i ettertid. Tanken om at jeg burde like Joy Division har aldri egentlig forlatt meg, så jeg har med jevne mellomrom satt på "Closer". Og sakte men sikkert har musikken begynt å tiltale meg, samtidig som den aldri har sluttet å frastøte meg. Noe som gjør at mitt forhold til Joy Division kan sies å være problematisk, men tilstedeværende. Og, med tiden, mer og mer tilstedeværende enn problematisk..

Musikkmessig har Ryan Adams-hegemoniet begynt å falle (enn så lenge, ny plate og turnè i slutten av oktober..) Og black-metalen har hatt en renessanse i livet mitt. For tiden går det mye i Keep of Kalessins "Kolossus". De holder seg unna de værste symfoniske taktene som band som f.eks Dimmu Borgir har kjørt seg i grøfta med, men de er fortsatt såpass beinhard at det kan rettferdiggjøres å ha en armada med spydbesittende vikinger på coveret. Balansen er alt, og resultatet, i dette tilfellet, er herlig.

Giant Sands nyeste også. Vel verdt etterfølgelse.

Så nå håper jeg dere har fått litt nye impulser. BRB, BFF

Johannes

2008-09-02T00:20:00.000+01:00

Det var noe som skjedde en gang. Hva det var, vet jeg ikke. Jeg vet at det var det som skulle sette denne fortellinga i gang. Men jeg vet ikke eksakt hva det var. Det hadde sannsynligvis noe med meg å gjøre, eller i det minste noe med mine venner å gjøre. Om ikke hadde det jo vært helt meningsløst. Det var en hendelse, det vet jeg. Helt triviell en sådan. Bare for å åpne det liksom. Men hvilken det var, det må du ikke spørre meg om. Hvem er det som vet det?

I dag var jeg på vei til jobb. Sliten og trøtt. Som de fleste andre som går på jobb.

Trist å åpne historien om dagen med å si at den åpna på vei til jobb. Men det jeg ikke har forklart er at jeg er på vei til jobb på kvelden. Jeg begynner klokka 22. Og to timer før det begynner dagen min. Det er jeg lei av. Jeg trodde jeg var et nattmenneske. Og det er jeg. Jeg liker å sitte våken om natta, stillheten, tanken om at nå ligger folk å sover, utsikten som sier at du ser ut over det meste som finnes her, det faktum at jeg er helt alene.

Men i lengda forsvinner det romantiske synet på nattevakter, og jeg kjenner bare at jeg er lei.

Jeg er et menneske med søvnproblemer i utgangspunktet, hvorfor skal jeg fortsette å ødelegge det med å gå nattevakter i mer enn flere år? Jo, jeg slutter jo snart.

Change is on the horizon..

In the belly of the beast.

2008-08-23T19:18:00.003+01:00

Hvor finnes ordet som beskriver følelsen av lykke og sorg samtidig?
Tenk på det.
Det finnes ikke. Latterlig språk vi har. Det funker jo ikke i praksis.

Musikk: Ryan Adams - "When the stars go blue"

2008-07-30T19:01:00.003+01:00

Del IV

Og hvordan forklarer man opplevelsen av noe fundamentalt nytt? Bena mine verker. Selv om de ikke er der lengre. Men jeg kjenner at de verker. Armene mine og. Tåken har lagt seg rundt fyrtårnet, så jeg ser verken stjernene eller havet under meg.
Sånn har det vært i noen dager nå. Tåken som ligger som en bandasje over hele tilværelsen rundt meg. Jeg har bare surret rundt i tårnet, omplassert noen gamle vinduer som aldri kommer til å komme til bruk, ryddet i en gammel fiskeveske, kveilet opp, og om, en haug med taubunter. Og sett på TV. Og innsett at jeg er avhengig av å se ting for å tenke klart.
Om jeg ikke kan trille ut å se på de tomme husene, kjøre ned til brønnen og se på det mosegrodde treverket og ned i den endeløse, men når alt kommer til alt, ubrukelig tørre sirkelen, eller ut på stjernene fra rommet mitt om kvelden, så fungerer ikke hodet mitt. Tankeprosessen min tilsløres og ingen tankerekker kommer seg videre utover det andre eller tredje leddet.

Jeg må SE verden for å snakke om den. Jeg kan ikke bare tenke tilbake og gjengi. Jeg må se deler av den foran meg for å gjenfortelle. Det som skjedde i skogen den dagen er like ulidelig kjedelig som det er fantastisk. En gjengivelse av hendelsen er nært forestående. Men jeg må vente til tåka letter. Og jeg ser stjernene igjen. Eller, som jeg nettopp leste i en av bøkene jeg fant i kottet, jeg ser lyset av for lengst døde stjerner. For det er det vi ser på himmelen.

Lysene vi ser i mellom alt mørket på himmelen er for lengst døde stjerner. En deprimerende tanke. Men hva om det samme gjelder for det vi ser rundt oss i livet? At alle blomster, alle klipper, alle logrende hunder, alle smilende ansikter er noe for lengst utdødt? Og at det virkelig levende ligger innimellom, i det vi ikke kan se, i mørket som innhyller oss?

2008-07-22T23:37:00.001+01:00

OK, jeg går for litt rabulering her:

Idèen om fremskritt er farlig.
Den er farlig fordi den tillegger noen holdninger og tanker om samfunnet, kulturen og livet på, en forrang ovenfor sine mottanker eller motforestillinger, i kraft av at argumentet allerede er tilegnet en særstilling, siden den peker på noe som betegnes som et steg "fremover" i motsetning til motargumentet, som er stillstand. Eller tilbakesteg.

Denne lettvinte metaforiske måten å kategorisere idèer på synes for meg å være en konsekvens av alle de premissene som ligger til grunn for den måten vi tenker på utvikling i den vestlige verden.

Men idèer og argumenter er aldri i seg selv bakstreverske. For om den bakenforliggende tanken om tanker som fremmer fremgang foran stillstand eller reversering skulle tas på alvor, så sprekker den. For alle idèene peker forover. Uansett hvor de henter sine grunnlag.
Nettopp fordi den idèen som oppnår størst støtte vil være den som står "forran", når diskusjonen er omme.

Eksempel: Om det er snakk om å spare et naturområde på Island i stedet for å bygge en gigantisk aluminiumsfabrikk: Er det bakstreversk å ville spare naturen? Det er bare den industrielle tanke, den vestlige logikk som vil påberope seg retten til "framskrittet" i motsetning til den "latterlige" bakstreverske og umulige tanken om å spare natur mot industri og samtidig, og dette er viktig: fortsatt annse det som framskritt.

Muslimene har "ikke kommet så langt i sin utvikling, de har ikke nådd oss ennå." Derfor undertrykker de kvinner og halshugger homofile. Er tankene som ligger bak disse handlingene i seg selv utdødde? Selvfølgelig ikke. De føles bare som forbigått av nettopp de menneskene som mener at de har forbigått dem.

I forlengelsen av dette ligger det mest frustrerende aspektet av hele idèen om kunnskap og viten som dyrkes i store deler av verden:
Tanken om at vi, i vår måte å samle og arrangere viten på, kommer et skritt videre på veien mot en slags sannhet. Vitenskapen jobber ikke målrettet mot ett bestemt mål, den slynger seg av gårde og tar omveier og sjalter ut uendelig mye mer enn den tar vare på.

Framskritt finnes ikke, bare som en normativ metafor vi burde klare oss uten. Å se for seg hvordan man skal klare seg uten den måten å rangere ideer på kan være en god start.

2008-06-16T22:55:00.002+01:00

Hadde det ikke vært for muligheten til å redigere seg selv her så hadde jeg nok ikke skrevet disse ordene. Litt kosistent må man jo prøve å være. Det burde absolutt funnes en bleie for de som lider av inkonsistens.

For øyeblikket er jeg midt oppe i et logistisk helvete som hindrer meg fra å være i Tromsø akkurat nå, når det er der jeg burde vært akkurat nå. Men det kommer. Bedre sent enn aldri, som mannen sa til kjerringa.

Også morer jeg meg med å høre på Khold. Favorittlåt for øyeblikket er "Innestengt i eikekiste". Godt at noen ennå skriver norske tekster, selv om desverre mange også fortsetter.

2008-06-13T00:03:00.002+01:00

This might be the farthest

I will go

Without you

I’ll scale the landscape

I’ll tell them where to look

I’ll search for the form

Of things

Inside

But I’ll go no further

- Theo Buhara

Musikk: Motorpsycho - Roadworks III: The Four Norsemen of the Apocalypse

2008-06-06T00:51:00.004+01:00

Del III

Hvordan beskriver du lukter uten å vise til andre lukter? Refererer man til de andre sansene, beskriver lukten av havet som noe salt, dypt, blått? Og hvordan forholder de ulike sanseopplevelsene av et fenomen seg til hverandre, former hverandre, endrer hverandre? Det salte i havet, det blå i havet, hvordan forholder dette seg til den opplevelsen av havet som treffer kroppen vår med en så stor kraft at vi nesten ikke er i stand til å føle den? Må vi dele det opp? Må vi sy det sammen av de ulike sansene? Den enorme linjen av bevegelse som havet er, som er så kraftig at vi er tvunget til å stå stille og forsøke å tape oss mest mulig i den for å kjenne den, for å prøve å samle sansene og ta det til seg? Jeg føler det i hvert fall helt og fullt her jeg sitter. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Hvordan jeg skal forklare det.

2008-05-23T01:06:00.007+01:00

Jeg hadde bursdag idag (igår?) og fikk plutselig mye oppmerksomhet fra mennesker jeg vanligvis ikke får så mye oppmerksomhet fra til daglig. De menneskene jeg liker og er glad i og anser som en del av livet mitt snakket jeg med. De andre uttrykte seg i ulike sammenhenger.
Og da begynte jeg å tenke på et av de mest basale, mest inneforståtte forholdene et hvert menneske forholder seg til: Forholdet imellom seg selv og de andre.

Det er et altfor stort, grunnleggende tema å gå inn på, og jeg har ikke tenkt å prøve på det akkurat nå, kanskje aldri. Men jeg liker å lufte idèen, formulere det i ord, siden de fleste av oss ikke tenker sånn på det. Siden vi ser mennesker hver dag, gjerne flere ganger på dagen. Tenk på dette:

Hvem er du? Hva er du? Og hvem og hva er du i møte med andre mennesker?

Du har sannsynligvis en idè om svaret på alle de tre spørsmålene. Men hva er de, og hvordan forholder de seg til hverandre? Velvel. Legger meg snart.

Hvem er "du"? Og hvorfor tenker jeg på deg som et annet menneske? Hvorfor antar jeg at du er som meg?

Jeg gjør det. Eller heller: Men jeg gjør det.

Musikk: Motorpsycho - 17.05.08 Berlin

2008-05-15T13:27:00.007+01:00

Motorpsycho - Hair Cuts - Trailer

En gledens dag på mandag. År på år med venting, og nå er den her. Første Motorpsycho-DVD'en. In glorious B/W!

Og siden jeg nå var inne på anbefalinger, her er noen andre ting å glede seg over:

Scarlett Johansson synger Tom Waits-låter. Og gjør det bra! På sin egen litt Lost in Translationske måte. What in satans glorious name has the world come to?

Og så må jo ingen glemme og feire meg på torsdag med å gå på kino å se den mest etterlengta oppfølgeren siden andre verdenskrig:

Så da har alle noe å henge fingre og tær i. Til vi sees igjen!

2008-05-09T17:08:00.002+01:00

Min gode venn og partner in crime Ø. får æren av å gjesteblogge. Siden han tenker klarere om meg enn meg selv..

Nurmes, en by i nordøst Finland

” Ka i alle dager Joss, bart!?”,
”Ja, jeg bestemte meg for å vise fingeren til samfunnet” ”Har ikke du også noen ganger lyst å ta på deg en genser med tykke oransje stripper og drikke øl midt på dagen?”

Det var Torsdags ettermiddag i Alta, det var desember, det var kaldt og det var ingenting å finne på. Det vil si, ingenting annet enn å gå ut å drikke øl. Og slik blei det. J. var blakk, Ø. var stinn. Men J. hadde alltid rå til øl, og røyk. Det hadde han selv om han akkurat hadde vært i forliksrådet i møte med Lindorf. Lindorf ja, en av grunnene til at J. stemte RV, og akkurat hadde spart til bart.

”Er det greit at jeg tar med en venninne opp til deg”,
”Går fint, e ho fin?”
” Hun er pulbar, men vi er bare venner”

Endelig, klokka var blitt over 6, det var stuerent og jekke opp en pils. J. hadde allerede drukket 4. Hva som var stuerent bekymret ikke Joss. Han var på vei opp med taxi. Når J. hadde drukket pils, så hadde han råd til taxi også. J. hadde ikke lappen, han var vant til å gå. Bussforbindelser fantes ikke i Alta.
Venninnen til Joss så bra ut, men hun var litt spesiell. Venninnene til Joss var det. De opptrådte ikke som forventet og hadde gjerne en spesiell hobby.
”Hei, jeg heter Kristine, jeg driver med astrologi, jeg kan se at du er en Løve, Løver og Løvinner passer bra sammen. Jeg er en Løvinne”
Jeg var ikke overasket. Syntes det var like moro hver gang.
” Joss, blander du mæj en white russian?”
”Ja, jeg tar en selv i samme slengen”

Vi visste begge 2 at vi ikke burde drikke brennevin, spesielt ikke før vi gikk på byen. Ingen sa noe.
Bare Kristine:
” Jeg har glemt å barbere arm-hulene idag ”
”Skit, høres ut som om du barberer de hver dag, jeg har ikke barbert de siden 5 klasse. ” kommenterte Joss.

2008-04-18T21:59:00.003+01:00

(Johannes prøver å skrive en CC Cowboystekst)

Hei, hei, frøken kan du se?
Kan du se hva vi er igang med?
Bruser det i livet ditt?
Som det bruser i livet mitt?
Har du ikke mer å si?
Si meg du har mere å si.

For jeg puster, jeg puster
jeg puster nå
Og jeg husker, jeg husker
ikke hvor jeg var
før jeg så deg

Hei, hei, frøken tell ned fra tre
Kan du nå og glemme?
Kan du nå og klemme
og gå?
Før jeg kysser deg?

For jeg puster, jeg puster
jeg puster nå
Og jeg husker, jeg husker
hvor jeg var
når jeg så deg.

Hei, hei frøken nå skal du se
Mitt innerste
mitt ytterste
delt på tre.

Musikk: CC Cowboys - På Svalbard uten strøm

2008-04-13T23:18:00.002+01:00

The person you are trying to view contains POSTDATA

2008-03-28T13:45:00.004+01:00

I left by the back door
With my wife's lover's smoking gun
I don't know what I was hoping for
I hit the road at a run
I was your lover
I was your man
There never was no other
I was your friend
Till we came along this road
Till we came along this road
Till we came along this road

I ain't sent you no letters, Ma
But I'm looking quite a trip
The world spinning beneath me, Ma
Guns blazing at my hip
You were my lover
You were my friend
There never was no other
On whom I could depend
Then we came along this road
We came along this road

- FitteNick

2008-03-21T01:46:00.004+01:00

Tid (og hvordan man prøver å forklare det (og den nedbrytende effekten av det (eller den))
Ett eksempel

For ti år siden hørte jeg at det var en viss
mulighet for at Peter Jackson skulle regissere
"Ringenes Herre"

Vantroen var todelt:
Kunne "Ringenes Herre" filmatiseres?
Kunne den obskure fyren som hadde laget filmer som
"Brain Dead" og "Meet the Feebles"
takle dette?

Noen år gikk.
(og hvor var jeg i alt dette?)
Ting kom i gang.
(og hvor var jeg i alt dette?)
Ting ble virkelighet.
(og hvor var jeg i alt dette?)
Hvordan kunne dette bli?

Premiere nærmet seg
(og hvor var jeg i alt dette?)
tiden gikk saktere
(og hvor var jeg i alt dette?)
ihvertfall fikk den meg til å føle det sånn

Film kom
ett år ventetid
(og hvor var jeg i alt dette?)
film kom
ett år ventetid
(og hvor var jeg i alt dette?)
film kom

Tid skjer

ti år skjer

og du sitter å svisjer igjennom tv-kanalene etter noe å se
og du ser en scene fra den første filmen på TV3
og mimer alle replikkene
før du svisjer videre
og tenker:

Den filmen elsker jeg
(og hvor er jeg i alt dette?)
jeg har sett den altfor mange gang
(hvor er jeg i alt dette?)
og tiden har gått
(hvor er jeg i alt dette?)

og jeg husker når jeg så den for meg

som en begynnelse

2008-03-02T06:03:00.001+01:00

I fell into the ocean
When you became my wife
I risked it all against the sea
To have a better life
Marie you're the wild blue sky
And men do foolish things
You turn kings into beggars
And beggars into kings

Pretend that you owe me nothing
And all the world is green
We can bring back the old days again
And all the world is green

The face forgives the mirror
The worm forgives the plow
The questions begs the answer
Can you forgive me somehow

Maybe when our story's over
We'll go where it's always spring
The band is playing our song again
And all the world is green

Pretend that you owe me nothing
And all the world is green
We can bring back the old days again
And all the world is green

The moon is yellow silver
Oh the things that summer brings
It's a love you'd kill for
And all the world is green

He is balancing a diamond
On a blade of grass
The dew will settle on our graves
When all the world is green

- Tom Waits, "All the World is Green"

2008-02-18T02:14:00.003+01:00

hjulet dreier

om seg selv

om sin egen akse

det dreier

om seg selv

det dreier seg

ikke om noe

hjulet dreier

Musikk: Motorpsycho - "Roadwork Vol 2 - The MotorSourceMassacre"

2008-02-16T22:29:00.008+01:00

En ny leveregel har tydeligvis lurt seg inn i hodet mitt, vet ikke om det er bra eller dårlig, men når det kommer til leveregler fører det ikke noe godt med seg å prøve å finne ut av akkurat det. Den lyder ihvertfall (og den er på engelsk, enda et faresignal..) : "If you can't formulate what's on your mind, let Ryan do it for you". Vel, det nytter ikke å krangle med snikende leveregler så here goes nothing:

"Ah the night...here it comes again"
It's on with the jeans, the jacket and the shirt
How'd I end up feeling so bad
For such a little girl
And I hold you close in the back of my mind
Feels so good but damn it makes me hurt
And I'm too scared to know to how I feel about you now
La Cienega just smiles..."see ya around"

And I hold you close in the back of my mind
And raise my glass 'cause either way I'm dead
Neither of you really help me to sleep anymore
One breaks my body and the other breaks my soul
La Cienega just smiles as it waves goodbye

"Ah the night...here it comes again"
It's off with the jeans, the jacket and the shirt
How'd I end up feeling so bad
For such a little girl
And I hold you close in the back of my mind
Feels so good but damn it makes me hurt
And I'm too scared to know how I feel about you now
How I feel about you now

Siden det er helg og greier. On another note: Jeg har fått meg samboer. Han er en aktiv liten krabat, få konkrete framtidsutsikter, liker doruller (til lek) og telefonladere (til mat), har en forkjærlighet for varme badgulv og senga mi, sitter på skuldra mi når jeg driver dank på nettet, og ligger rundt halsen min når jeg ser på film. Det virker som han har en skrekkblandet fryd når det gjelder å være ute. Og her om dagen hoppet han i do. Heldigvis har jeg sett min andel Baywatch når jeg var yngre.

Yours falsely og Gebhardt

Musikk: Sonic Youth - "Sonic Nurse"

2008-02-01T18:56:00.000+01:00

Det er februar allerede nå og jeg lurer på hva som skjedde med mørketida her oppe det er vel å merke stort sett mørkt men det blir jo bare lysere og lysere hele tida og jeg mener å huske at mørketida varte i måneder og måneder uten ende og at alt bare var mørkt og svart og kaldt er det ikke det vi liker å skryte av at det er det som er så spesielt med nordnorge vel det ser ut som det hele er en sterk overdrivelse sola er jo her både titt og det blir jo bare mer av det allerede det er derimot vanskeligere å jogge i komsa nå det kreves medaljeplassering i vassejogging for å komme seg igjennom løypa og skjønt jeg ikke har noen sånn medalje har jeg stort sett klart å komme meg igjennom de fleste gangene men det må innrømmes at jeg har tenkt oppe i lia at hva om jeg presser meg for hardt og får sånn hjerneslag eller hjerteslag som ståle solbakken og en haug andre fotballspillere har fått de siste årene og de er topptrent og løper på gress og det gjør ikke jeg løper på gress altså og er ikke i nærheten så topptrent som de er på en topptrentskala ligger jeg vel ganske langt nede men jeg har like lite hår som ståle solbakken og det kan jo hende man burde tolke det som et faresignal og apropos faresignal er det ikke et faresignal når noen seriøst spør etter et generelt svar på spørsmålet why do they leave det må jo være et faresignal om ikke annet et nødbluss for det kan jo ikke sies noe generelt om det eller det håper jeg virkelig ikke for da er vi alle i mye dypere drit en vi tror vi er og siden vi snakker om dyp drit så har jeg hørt at britney sliter og jeg lurer på om hun kanskje ikke hadde slitt like mye om jeg ikke hadde hørt om at hun slet og heath er død jokeren er død og hvorfor gikk det inn på meg spør katta det neste er vel at jeg begynner å føle for tsunamiofrene kristoffer og siden jeg nevnte kristoffer så kan det jo sies at vi hadde en samtale om tim burton han har nok aldri hatt det selv om vi alle skulle ønske det bare masse stafasje men inni er det hult hult hult så sweeney todd var en skuffelse i 3d men the assassination of jesse james tok meg med stormkjøkken det er den mest fullkomne filmen jeg har sett på lenge og den lever jeg ennå på om dere ikke viste det fra før og om dere legger penger på oscarutdelinga så trur jeg dere kan sette penger på broren til ben affleck dere kommer ikke til å vinne mye men dere kommer til å tippe riktig og jeg har begynt å bruke superundertøy til daglig ikke bare når jeg jogger og jeg lurer på hvilke krefter det gir meg vi får se når nøden er størst og jeg må flekke av meg klærne så jeg kan redde situasjonen i bare superundertøyet det finnes ikke dumme sauer det finnes bare ulvangsauer og tida har gått og det ble ikke noen post om motorpsychokonsertene eller osloturen jo det ble det forresten et bilde og det holdt egentlig når sant skal sies og sies skal sant og det skal det jo skal det ikke og johan harstad der er gutten som har novellevaska seg takk for det tipset kristobald jeg hadde styrt unna han om du ikke hadde nevnt han på grunn av min uutgrunnelige hang til å forhåndsdømme folk utfra navnene og jeg mener harstad hva er det for et navn men akk så feil jeg tok der det er jo for et navn det som alle andre hallo jeg heter johannes johannessen jeg hadde ikke fått jobb i et sirkus engang men noen som hadde fått jobb i sirkus det er apekatter og tigre og elefanter og klovner skjønt ikke nåtildags da er alle sånne arter forbudt fordi det ansees som dyreplageri og samfunnet skulle helst se at sånne dyr holder seg i sine naturlige habitat og hvor hører egentlig klovnene hjemme jeg drar heller å bor på savannene med løvene enn å dra dit klovnene hører hjemme fysjom de bor sikkert i huler klovnehuler med bløtkaker på huleveggene elgamle bløtkaker på veggene og der sitter de rundt bålet i hula si og griller marshmallows mens pappaklovnen er ute å jakter se for deg pappaklovnen på jakt i fullt firsprang igjennom skogen i den gule selebuksa si og et desperat uttrykk under det påsmurte smilet sitt i saktefilm nei takke seg til livet it's your choice takk gud at det ikke er henrys choice hvor ble det av henrys choice det gikk dukken på nittitallet fattigmannslevis var det når sant skal sies og det skal det jo og når det skal sies så må det sies at jeg har rent sengtrekk ved siden av senga det ligger i en pent sammenbrettet haug ved siden av senga som reversjonen av en slange som sitter å glinser i sitt nye skinn og gliser som bare en slange kan glise imens det gamle henger vedsidenav den på en gren smil knips men det kommer vel det nye sengtøyet det gamle må bare få forberede seg på å avgå med døden tilbake til the circle of life and death nytt gammelt rent skittent osv ass to mouth ass to mouth han lille negergutten i den filmen ass to mouth og det har slått meg at i mange tv-serier hvor hovedpersonene kun består av hvite dukker det alltid opp afroamerikanere i litt perifere roller som han bak disken psykologen eller det mest pinlige som vennepar og det er ganske irriterende fordi de prøver å få det til å virke så naturlig men man merker at det bare er en slags unnskyldning og sånne unnskyldninger kunne vi klart oss godt uten i dagens samfunn fysjom for et uttrykk dagens samfunn det er ikke noe å nekte på and what i mean to say is that i hope you all have a nice evening that you have someone you love beside you or something and on that note here is a song about cold calculated revenge ja du må rekke det til mannen som får sagt det og apropos mannen som får sagt det så er det en annen film som har satt spor about a son 25 timer med intime intervjuer med kurt klippet ned til en film bestående av montasjebilder fra seattle mennesker natur by og himmel og kurt som forteller og forteller og er sint og er trist og er morsom og glad til det slutter og intervjueren sier thanks over sort bakgrunn og kurt sier no problem see you later den må sees folkens apropos folkens alle er hjemme med barn sitter barnevakt er i tromsø er på hytte i lakselv eller ligger hjemme med lungebetennelse derfor bestemte jeg meg for å skrive uten tegnsetning og det skal sies når sant skal sies og det bør det jo at det er ganske slitsomt i lengden det var det jeg skulle finne ut av og det var det jeg trodde så da hadde jeg jo rett hvorfor er det de med minst struktur i livet som har vanskeligst for å tilegne seg det det høres ut som en selvfølgelighet men etter mye tenking har jeg kommet fram til at det ikke er det en selvfølgelighet altså det er et mysterium an enigma wrapped in a twinkie som jerry hadde sagt det om det var newman som hadde tenkt det men han om det og fittenick sier han er en stranger to kindness han om det og alle oss om vårt når sant skal sies det kan vel akkurat det sees på som en selvfølgelighet kan det ikke jo kan det ikke det alt henger i en tynn tråd og er det da bedre eller verre at tråden er rød noe som minner meg om at jeg hørte den forferdelige if god had a name sangen på karaoke i forrige uke det er jo den mest irriterende sangen i verden om gud var en stranger on the bus hadde han jo ikke vært gud og vise versja så hele teksten faller jo på sin egen urimelighet men det skal sies at jeg møtte en fyr utenfor butikken idag som hilste og smilte og takket for sist og sa at det hadde vært så fint å snakke med meg når vi møttes sist og at han håpet vi kunne gjøre det flere ganger og han ba meg halveis med på å rennovere et kjøkken og ta noen øl og jeg aner ikke hvem det var eller hvor vi hadde snakket eller hva vi hadde snakket om og tenk om det var gud nei fysjom sånn kan man ikke tenke da kan man like godt synge karaoke hver torsdag istedet for å høre på kom det sarkastisk fra andre hjernehalvdel he'll appear out of nowhere but he ain't what he seems fittenick igjen han får sagt sitt han og han om det igjen capoen min er borte forsvunnet jeg kan ikke tenke meg at noen stjeler en capo hvem skulle det ha vært og hvorfor jeg må lete etter capoen min

2008-01-11T02:24:00.000+01:00

Pelf City Part IV

Ever after she told me that
she used my eyes to predict the weather,
I always wore a raincoat.

Musikk: Julee Cruise: "The Voice of Love"

2007-11-17T16:25:00.000+01:00

Jeg drar til Oslo imorra, om jeg får meg opp. En av de tingene jeg gleder meg til, blandt mange andre, er å se Motorpsycho for 19. og 20. gang. Først på Logen i Bergen, så på Rockefeller i Oslo.

Å se dem på Logen blir merkverdig. Har bare sett Ane Brun der før, det er en gammel teatersal, så det kan bli helt vilt å se verdens beste liveband i en sånn setting.

Jeg begynte å tenke på de ulike konsertene jeg har sett dem, og den som slo meg først, var når jeg dro alene til Halden og så dem ifjor. Jeg vandret alene rundt i sentrum, et sentrum som er mye kjipere enn Alta sentrum btw, og Alta sentrum er jo som kjent Norges verste så go figure hvor Halden havner i den kåringa. Jeg bodde hos en dame som leide ut rom og hadde 20 katter, og vi vet jo alle at det å ha flere katter enn to er (på lik linje med å bruke flere utropstegn en to på slutten av en hvilkensomhelst setning) et tydelig tegn et subtilt rop om hjelp.

Det som gjorde Halden-konserten til en spesiell opplevelse var at de spilte i noe som minnet om en gammel gymsal, det eneste som manglet var tjukkasen i hjørnet og ringene i taket. I tillegg var det det faktum at det kanskje var 100 stykker der totalt, så det gikk helt fint å stå tre meter fra scenen med en menneskefri radius på tre meter. Bent Sæther måtte faktisk be folk trekke inn i salen så de kunne begynne å spille, så tomt var det.

De hadde Øyvind Brandtsegg på tangenter og støy, de hadde ny trommis, og alt og bevise. At lyden var superb og gutta spilte som om de skulle i sin egen begravelse dagen etter og at jeg sto rett forran scena og bare nøyt det, uten noe bråk, headbanging og fyll og tull (bortsett fra de jævla folka fra Kaisers) gjorde konserten til en av de mest minneverdige MP-opplevelsene mine. At de i tillegg spilte "The 29th bulletin", som de aldri egentlig spiller, kanskje den beste låta som er skrevet om avhengighet, gjorde bare saken bedre.

Som det følelsesmennesket jeg er vekker det jo en viss ettertanke at jeg skal se dem for 20. gang. En viss ettertanke og spørsmål melder seg. Hva er det med dette bandet? Hvorfor rangerer jeg musikken deres som noe av det viktigste i livet mitt, på lik linje med levende mennesker og relasjoner?

Jeg skal ikke svare på det nå. Men jeg skal prøve å svare på det etter at jeg kommer svett og lykkelig ut av Rockefeller den 7. desember.

2007-11-15T00:46:00.001+01:00

Del II

Nettene blir lengre og lengre. Uten at det går utover dagene. Jeg våkner like tidlig hver dag, om jeg i det hele tatt sovner i utgangspunktet. Jeg har begynt å se på stjernene om natta. Jeg har alltid ansett det å se på stjernene som en av de verste klisjèene man kan la seg selv synke ned i.
Men tingen med klisjèer er at man ofte avskriver dem lenge før man har satt seg inn i hva de inneholder. En klisjè er ikke det som forsøkes beskrevet i et uttrykk eller et ord eller i en idè. Klisjèen er uttrykket. Ikke det uttrykte. Så på den måten sperrer uttrykket, i dette tilfellet idèen om "å stå å se på stjernene" og gjerne reflektere over oss og dem og eksistensen, for den faktiske handlingen, og det kreves en glipp i vår sedvanlige omgang med verden og begrepene, et uårvåkent øyeblikk, som for eksempel når du faktisk står og titter på stjernene etter å ha tenkt på noe helt annet og ikke har tid til å la fordommene dine trenge inn imellom deg og situasjonen, for virkelig å oppdage hva det betyr "å stå å se på stjernene."

Og det har jeg gjort i det siste. Mamma sa at stjernene var de siste lysglimtene av lanternene på alle skipene som har hentet forfedrene våre. Når jeg var yngre trodde jeg, som alle andre barn her, på denne historien. Men når jeg ble eldre var det to ting som slo meg. Den ene etter den andre. Den ene verre enn den andre:

For det første: Om alle barn tror på denne historien, kommer jeg og til å stå å fortelle den til mine (høyst hypotetiske) barn?

For det andre: Om dette er lysene etter skipene som har hentet oss i evigheter, hvorfor seiler de i forskjellige retninger?

Hvor enn mye jeg liker å se for meg stjernene som sorte skip med seil flagrende i vinden, tynne, gjennomsiktige og altfor lange seil av silke som flagrer febrilsk men samtidig rolig i himmelvindene, som bærer oss avgårde til noe ukjent bortenfor det vi vet, så har jeg forlengst gitt opp den idèen. Jeg vet at skipene som seiler oss vekk ikke forsvinner opp i himmelen. Jeg vet at jorden er rund og at himmelen er avskåret oss. Skipene forsvinner bort. Men ikke vekk.

Jeg liker ikke snakke om dette.

Noe annet: For to dager siden kom jeg meg opp mot skogkanten utenfor byen. Landsbyen ligger på en svak nedoverbakke ut mot klippene, skogen rammer oss inne på alle kanter. En omringet landsby, har jeg ofte tenkt, uten å tørre å si det til noen. Skogen på den ene siden. Klippene og havet på den andre. Alle vet det, og alle som har vokst opp her har fått streng beskjed om å holde seg unna skogholtet. Den verste reaksjonen fra foreldre har alltid kommet når et undrende barn begynner å betegne oss og landsbyen som innesperret eller lukket eller fanget. De stakkarene som uttalte slike tanker høyt, forsvant alltid inn i huset sitt og ble der i en uke eller to bare for å komme tilbake med svimerker, blåsveiser eller brukne ben. Det er ikke meningen at vi skal tenke det.

Jeg kom meg opp til trærne etter å ha slitt og strevd og veltet nesten hele dagen. Jeg har aldri vært der før. Jeg har hørt folk som har fortalt de villeste historier fra turer de tok opp i skogen på natta. Andre sier det ikke er noe der, bare trær og hjorter, pinnsvin og gress, de rister på hodet og ler av alle som prøver å si noe annet. At det er noe der inne.

Jeg kom meg opp. Til trærne. Og jeg trillet inn, over tuer og maur og barnål.

Men jeg tenker så dårlig idag. Jeg er svimmel og kvalm og jeg tenker dårlig. Noe som fører til at jeg skriver dårlig. Litt vann, litt TV, og en titt på havet. Så sover jeg. Jeg håper Raynes kommer innom snart. Jeg begynner å føle meg alene, og surrete. Jeg trenger noen å snakke med. Og jeg savner mamma.

2007-11-09T01:28:00.000+01:00

2007-10-26T14:49:00.000+01:00

Del I

Jeg har allerede blitt fortalt et utall ganger av Raynes at jeg må være tålmodig og vente og ikke klage og prøve å tenke på noe annet, og at skipet en dag kommer for å hente meg og. Jeg synes jeg har vært tålmodig nok, og jeg begynner å bli lei. Etter at mamma ble hentet har tiden gått med til å karre meg ned fyrtårnet, ut på klippene og ned mot landsbyen for å prøve å finne noe som er, i beste fall, ihvertfall nesten spiselig. De siste dagene har det gått i halvråtne poteter og vann fra brønnen utenfor kroa. Det har begynt å bli høst, gluggene smeller i vinden, og jeg tenker på alle menneskene som bodde i de nå forlatte husene. Adolph Miir, barverten som alltid jaget oss barn vekk fra trappa med et sopelim hver gang vi forsøkte å få en liten kikk inn vinduet mot våre fedre, Gale Danielle, som prøvde å lokke oss med seg med nybakt brød og kinaputter hun hadde kjøpt fra gud-vet-hvor og av gud-vet-hvem. Og lille Sofie, lille Sofie, 8 år, lyse lange krøller, blå øyer så dype som det grunneste hav, og et evig smil om munnen, som om hun viste noe ingen andre viste, og tenkte for seg selv at det ikke finnes noe å frykte.

Hun smilte alltid til meg der jeg satt i kassa mi, men det var et smil som alltid skjærte meg langt inn i hjertet og bakover mot ryggmargen. Medynk var det. Alltid medynk, og uansett hvor hyggelig hun var, hvor mye hun enn prøvde å interessere seg for hva jeg sa og tenkte, var det alltid et ugjennomtrengelig skall av medynk rundt henne, som skilte henne fra meg. Men alt det er uvesentlig nå. De er alle borte nå, hentet.

Sist jeg var i brønnen heiste jeg opp en død kråke. Jeg har ikke drukket på to dager. Kassa mi begynner å bli skral også, onkel Ladimer lagde den til meg før han dro, en kasse av eik, fire hjul, ganske enkel men funksjonell. Til nå. Det bakre hjulet har begynt å morkne, og noen biter har allerede falt av. Det begynner å bli vanskeligere å komme seg framover.

Kveldene bruker jeg til å se på TV-en Raynes var innom med for noen uker siden. Han fortalte at dette var noe alle brukte å gjøre ute i verden. Sitte å se på TV. Så jeg sitter og ser på den svarte skjermen, mitt eget speilbilde, i noen timer og føler meg knyttet til menneskene der ute et sted, hvem de nå enn er, en liten stund. Når jeg er lei, ruller jeg bort til vinduet i fyret og kikker ut på klippene og mørket og bølgene og månen, og ønsker at det var lys i fyret så jeg lettere kunne sett skipene. Om de kom for å hente meg.

2007-10-26T10:05:00.001+01:00

2007-10-24T23:18:00.000+01:00

Ny dag, nye umuligheter. Eventuelt: Ny dag, nye muligheter. Eller en ting midt imellom. Uansett hvordan du måtte se på det, her kommer ihvertfall dagens sitat fra "Making Money":

"Why temples? thought Moist, as he gazed up at the facade of the Royal Bank of Ankh-Morpork. Why do they always build banks to look like temples, despite the fact that several major religions a) are canonically against what they do inside and b) bank there. (..) It would be hard to imagine an uglier building that hadn't won a major architectural award."

Musikk: Neil Young - Chrome Dreams II

2007-10-19T10:09:00.001+01:00

Julaften og nyttår trenger vel ikke noe forsvar i seg selv, de er begge så etablert at det vel er akkurat derfor man sammenligner gode dager med dem. Det som ihvertfall er bedre enn julaften og nyttår for meg er når Terry Pratchett hvert år gir ut et nytt kapittel i Discworld-serien.
Måtte den mannen aldri dø før meg så jeg slipper en oktober uten han. Etter tredve bøker blir han bare bedre, skarpere, flinkere og dypere. Og hvem andre gir ut en bok i året med samme vidd, samme humor (alt fra de plumpeste vitsene i universet til de mest intrikate spøkene, som ikke åpenbarer seg før man har lest dem tre ganger på rad samt lest en liten verdenshistorie i mellomtida), og samme sylskarpe dypdykk inn i kulturen og det vi anser for å være menneskenaturen.

Så her sitter jeg da, etter at pinnekjøttet er spist og rakettene avfyrt, med en ny Pratchett-bok i fanget, og jeg vet at om to dager er den en gammel Pratchett-bok, og jeg må vente ett år på neste. Så budskapet er vel at man må sette pris på det man har når man har det. For plutselig sitter du med det samme du satt med igår uten at det er det samme som det var før du la deg.

Uansett, mangt og meget kan sies om verdens tilstand, men når Radiohead blir kalt verdens beste band av de aller fleste som liker å uttale seg om sånne ting og hver tiende bok som selges i England inneholder ting som:

"This is space. It's sometimes called the final frontier. (Except that of course you can't have a final frontier, because there'd be nothing for it to be a frontier to, but as frontiers go, it's pretty penultimate..)"

samt

"There was something creepy about that boy, Nhumrod thought. It was the way he looked at you when you were talking, as if he was listening."

og

" 'Ah,' said Mr. Pin. 'Right. You are concerned citizens.' He knew about concerned citizens. Wherever they were, they all spoke the same private language, where 'traditional values' meant 'hang someone' "

kan det ikke stå så ille til.

Musikk: Ryan Adams & The Cardinals - Sentrum Scene 11.10.06

2007-10-18T17:58:00.000+01:00

Supersilent 8

Trommene!
Trommene!
Ikke snakk til meg
med den stemmen
jeg hører ikke hva du sier.
Jeg hører bare trommene.

Er det ord?
En trompet?
Eller er det en gitar?
Jeg synths ikke..
synths ikke..
syns ikke det er så nøye
uansett
at jeg ikke hører hva du sier

for om det ikke er ord du sier
hører jeg mer.

Musikk: Supersilent 8

2007-10-01T23:06:00.000+01:00

Ett av mine prosjekter her oppe, ved siden av masteroppgave, jobbing, jobbing og rekreasjon, er å prøve å komme i bedre fysisk form. "Hvorfor det?" kan kynikeren spørre. Og om jeg måtte forklart meg hadde vel det nærmeste jeg kunne kommet et godt svar vært at "It's all connected" som vi sier her i Alta. Ingen kan forsvare skillet mellom det fysiske, psykiske og sykiske på noen tilfredstillende måte, så derfor får man anta at du ikke bare kan forandre på soundtracket til en drittfilm om du vil forbedre kvaliteten..

Uansett, den fysiske fostringa har bestått i joggeturer i akk så vakre Komsa. Det gode med jogging er at man, etter å ha sett på trær og fjell og busker, etter å ha sett ned på Alta by og opp for kampesteiner og ihjeltrødde lemen, etterhvert havner i en underlig, meditativ tilstand hvor kropp og sjel går opp i en merkelig enhet og man begynner å tenke klarere enn man vanligvis gjør (nå kan jeg vel egentlig bare snakke for meg selv her, jeg vet ikke hvor klart folk vanligvis tenker, men mye tyder på at mine mistanker på det feltet ikke er så ubegrunnede).

For å komme til poenget: De siste to gangene jeg har humpet rundt i denne tilstanden begynte jeg å tenke på hva nøkkelen til bedre helse egentlig ligger i. Det er jo ikke noen tvil om at det myldrer av teorier og kurer og det ene og det andre som alle mener å hjelpe på vekt, kondisjon, velvære osv. Samtidig finnes det jo noen gamle slagere, som sundt kosthold og fysisk aktivitet.
Og jeg har lurt på hvorfor det er så vanskelig for folk å skjønne at det er disse to man må gå for, ikke andre fiksfakserier.

Også, i jogge-zen, slo det meg: Grunnen er at disse to faktorene ikke er det eneste man trenger, det er en del ukjente x-er i regnestykket som ernærings- og treningseksperter holder skjult for den gemene hopen som er essensielle for resultatet. Du kan løpe så mye du vil og spise så mange epler du vil, men uten disse vil det ikke skje noe som helst.

Jeg har derfor gleden av å presentere løsninga, folkens. Kall det Johannes-kuren om dere vil. Veien til fysisk, psykisk og sykisk velvære:

De to første indigridiensene er de to velkjente, nemlig:

- Sundt kosthold: Ikke bare innimellom. Hele tida. Bortsett fra de innimellomene det er greit å la være. Men stortsett hele tida.

- Fysisk aktivitet: Her duger innimellom fint. Hele tida gjør mer skade enn gagn.

Som premiss for begge disse ligger det vi kan se på som en underindigridiens:

-Motivasjon: Hvordan skaffe seg motivasjon er vel et av de vanskeligste spørsmålene siden det er selve forutsetningen for alle de andre punktene (ihvertfall de to første). Noen vil kanskje si at svarene på spørsmålet om hvordan å oppdrive motivasjon er like mange som det finnes mennesker på jorda. Det tror jeg er feil. Svarene på hvordan å få motivasjon er mange færre enn det finnes mennesker på jorda. Og der ligger vel litt av problemet for mange. Jeg skal ikke gå inn på noe svar her, men pågangsmot er og blir en avgjørende faktor for å lykkes. Klarer man på død og liv ikke å finne det, er en siste utvei å nøye seg med en dose mani.

Så, med grunnlag kun i egne erfaringer (som all god forskning), kan jeg presentere for de ukjente x-ene som må til for fullstendig effekt, dette er de faktorene som du ikke får lest om i "Kom i Form" og lignende blader, det er faktorene samfunnet ikke vil du skal vite om. Så spenn dere fast! (PS: Disse MÅ kombineres med de to øvre indigridiensene. Gjøres ikke det fraskriver jeg meg alt ansvar for personlige skjebner som følge av kuren min.
PPS: Det gjør jeg forsjåvidt uansett.)

- Alkohol: Helst to ganger i uka, men ikke mer. Blir det over to dager vil det sannsynligvis gå utover de to første postene på programmet (selv om det kan hjelpe godt på de to neste samt strålende på det siste). Når det gjelder mengde er det helt individuelt; en tommelfingerregel kan være å vente til du føler du har fått nok, for så å drikke halvparten av det du har drukket inntil det punktet.

-God norsk middelmådig selvfølelse: Skulle ikke være noe problem for de fleste. Den ligger der, langt opp mot overflaten eller dypt nede mot bunnen, alt ettersom hvem man er. Men den ligger der.

-Sigaretter: Helst 20 om dagen eller mer. Jeg har forståelse for at dette kan være vanskelig for folk som i utgangspunktet ikke røyker, men som med alt annet går det lettere etterhvert. Og her er alt bedre enn ingenting, så ta tida til hjelp.

Og sist men ikke minst:

-Desillusjoni: Helt essensielt. Dette er og noe som kan jobbes med over tid, problemet er at jeg lurer på om det ikke må ligge en kime der fra starten av. Akkurat som folk sier om talent. Det er bare noe jeg tror. Men jeg tror også jeg har rett. Når det gjelder mengde; Helst omfattende, aller helst altomfavnende.

Så der har dere hemmeligheten, venner. Kom dere ut, løp, spis, drikk og røyk. Og om det skulle butte på motivasjonen, husk: Det er etter motbakken at det går nedover.

Musikk: Unkle - "War Stories"

2007-09-27T03:10:00.000+01:00

Det enkleste:
forkastelse av
muligheter
sannhet
løgn
uvirkeligheter

For noen
ganger kommer det
De gode tingene
Å se dem som det
de er det du gjør
dem til.

Ikke ta til
takk
e
Ikke kall dem
umuligheter
usannheter
sannheter
virkelighet

Kall dem det de er
Når de er

Musikk: "Once" Soundtrack

2007-09-23T14:26:00.000+01:00

"It's midnight, at the Starlite Diner

You said meet me at a quarter to twelve
And I'm standing in the corner
Wishing you were here in my arms,
Fare thee well my old friends
Fare thee well

Is it possible to love someone too much
You bet
The drugs are in safe
And the clothes are on the couch, intertwined
But none of them are yours
And all of them are mine
So cry
Cry like a baby into an ocean of wishes
But it don't ever rain
On a street drenched with painted ladies
Fare thee well my old friends
Fare thee well

Have you ever slept it off to the bones
And woken up at night my love
Having dreamt you called them all
Every person you could never love

It's a blow out
On a birthday cake
And I'm a birthday candle
Floating on the lake

Where are you its getting late
Its midnight at the starlite diner
You said meet me at a corner to twelve
And I'm standing in the corner
Oh there you are

there you are
there you are

there you are"

Og der var hun plutselig. Som en påminnelse om at det ikke er tid for å gi seg ennå. Der var hun.

Musikk: Ryan Adams & The Cardinals - Boston 24.06.07

2007-09-21T06:34:00.000+01:00

Når alt rimer

Ferdig på jobb, trøtt og utkoffeinert og glad etter en lang natt i mørke og halvsøvne.
Sola har brukt de to siste timene på å bikke seg over Komsafjellet og kaster nå stråler over det gule, brune, røde og oransje teppet som er Alta på avstand.

Ute ligger plutstelig vinteren i lufta og biter litt fra seg i nesa, men ikke nok til at det er ubehagelig.
Vi kjenner at den irriterer seg over å være til glede, og vi blir enig om at den ler så godt den kan for seg selv i sin spede skikkelse fordi den tror vi ikke vet at den kommer sterkere tilbake.

Bilen må skrapes før vi kjører igjennom de tomme gatene opp mot sentrum. Alt gresset er dekket av et tynt lag frost og rim som glinser i morgensola. Og jeg lurer på om det er i slike situasjoner det er greit å gå med på at vær, vind og sted påvirker humøret, eller om det heller er på sånne dager man bare skal være glad for å være glad.

Musikk: Bruce Springsteen - "Magic"

2007-09-14T18:13:00.000+01:00

Where I hid the traces of what I believed
Between all the things that was never concieved
The seeker will lie in the shadows of fear

-

What someone lost
what won't and can't be found
what never will be seen tonight
was what I had in mind

-

Omigjen, ti ganger;

Det som ble skapt av restene

-

Walking in your sleep
I'm walking in your sleep

-

Childhood source and root of all your fortunes
Ultimate falseness
Many times throughout
Dressed in the first degree of mourning

-

When you know it will come from behind
But you're too far along to turn around

-

And why wont you show me?
Why wont you share?

-

To where we were
Take me back to where we were
before
Take me back
where we were

-

Omigjen, ti ganger;

Det som ble skapt av restene

Musikk: Whiskeytown "Strangers Almanac"

2007-08-31T01:00:00.000+01:00

Jeg kjenner deg

ikke

Men de delene av meg selv

jeg kjenner best

fikk jeg av deg.

Musikk: Slayer "God Hates Us All"

2007-08-30T00:42:00.000+01:00

Fra å være en blogg som snakker om min situasjon til å være en blogg som snakker om alle andre ting. Da må jeg kanskje gi en vis oppdatering til de av dere som fortsatt leser denne bloggen for å få en oppdatering om hva jeg driver med.

Jeg er hjemme fra Boston, jeg lever i Alta. Jeg får krampetrekninger. Men samtidig er det godt å være her. Onkel-barn som jeg savner på daglig basis og en søster og en svigerbror som jeg er veldig glad i. Og høsten her i Alta har jeg ikke sett på flere år. Jeg flytta til Bergen i 2001 og de eneste gangene jeg har vært hjemme har vært på sommeren og i jula. Men høsten har jeg aldri fått med meg. Og om det er noe å få med seg her oppe så er det høsten...

Det rare er hvor mange minner høstlufta bringer med seg. Jeg har forholdt meg til sommeren og vinteren i et par år. Og jeg har visst at jeg har savnet høsten. Men nå skjønner jeg hvorfor. Det er helt spesielle minner som dukker opp. Skolestart.. paranoia. Hasjrøyking. sur luft. Skjerf. Lue. Stillongs. Ideen om at de eneste vi har å stole på er hverandre. Og bare oss: Christine, Tori, Jørgen, Terje, Arild, Karl Bjørnar. Dere er der alle.

Så det var stemningsrapporten. Jeg gidder ikke prøve å formulere livet mitt i ord på denne bloggen. Men jeg kan slumpe til med noen tekster her og der. Anyways, I'm alive and kickin'.

Johannes

2007-08-20T02:22:00.000+01:00

"Så hva skjedde?"
"Hva som skjedde?"
"Ja, hva skjedde?"
"Nei, det skjedde ikke så mye..."
"Ble det noe opplegg?"
"Opplegg?"
"Ja, ble det noe kjør?"
"Neei. Vi hang bare. Hele natta. Ikke så mye opplegg."
"Hadde hun fine pupper?"
"Fine pupper?? Hva har det med saken å gjøre?"
"Hadde hun fine pupper?"
"Ja hun hadde flotte pupper, men det har ikke noe med saken å gjøre. Vi snakka hele natta."
"Jaha. Det betyr at det ikke ble noe på deg da?"
"Jævla dust. Vi snakka hele natta. Jeg liker henne."
"Men du la merke til puppene hennes uansett?"
"Aaaaahhh... Det handler ikke om pupper. Men siden du er så fåkkings ensretta så ja, hun hadde fine pupper. Hold kjeft om det nå."
"Men ble det noe da?"
"Nei, det ble ikke noe, men jeg skreiv en harry pop-tekst om det igår."
"Vil jeg høre den?"
"Nei det vil du ikke, men det må du uansett"
"Jaja"
"Vent litt så skal jeg finne den.."
"Jaja"
"Her har vi den, ikke le, det er ment som en teit poplåt. Og det knuser de fleste poptekstene der ute."
"Ja få høre."
" Den heter "Those two nights". Og den suger. Men det er ihvertfall det som kom.

Those two nights

Redwine and thoughts
drifting, colliding,
meeting at the right places

your smile
your thoughts
your kiss
lost in those two nights
those two nights

Minds tangled, minds lost
between us,
a love forseen
but never appeared.

Those two nights i saw you
those two nights i felt you
those two nights i loved you
and for a while, we were us.
And nothing`ll be just like that
again.

Like always, like never
I felt you there,
only there,
then.

your breath
your thoughts
your smile
lost
in those two nights

those two nights.

så hva syns du?"
"Nei, du har rett i at det suger. Det stinker tørrfisk"
"Ja, jeg vet det, men det var det som kom. Og du hadde ikke klart å komme på noe bedre selv. Det kan jeg trøste meg med."
"Men hun hadde fine pupper altså?"

Like Christmas on a River, Without a Boat or Christmas Tree. Resurrected.

2007-05-20T05:07:00.000+01:00

Jeg hadde kjøpt billett til Mastodon ikveld, et metalband jeg takket være onkel Andreas har begynt å like. Jeg hører ikke så mye på metal lengre, men den plata jeg fikk i julegave tok store deler av kaka (noe som ikke gjør så mye siden jeg ikke er noen stor kakespiser). Ihvertfall, det var en konsert jeg hadde hatt billett til lenge og så fram til.

Jeg våknet klokka halv fem, og etter en kopp kaffe og en dose frokostblanding slang jeg meg på msn. Here's the mathematics: Det var fire band som skulle spille. Dørene åpna halv seks, altså en time etter at jeg sto opp. Jeg var, for å si det mildt, ikke klar for å se fire metalband, så jeg tenkte jeg skulle møte opp i tide for å se kun Mastodon som spilte til sist. Problemet var da: Hvordan finne ut når dem begynner å spille? Nettsidene til konsertlokalet hadde ingen info, jeg viste at dørene åpna halv seks, jeg viste at det var ca. en halv time med t-banen til lokalet. Så la oss si at hvert av oppvarmingsbanda spiller 45 minutter hver, pluss 15 minutter til før/etter-preparasjoner for neste band. det betyr at det siste bandet sansynligvis begynner klokka 20.30.

Jeg ble ihvertfall sittende å snakke med en god venn og en god ekskjæreste på msn, og tida gikk og jeg begynte å lure på om jeg kom til å få med meg konserten. Jeg kom meg avgårde i åttetida, og mens jeg satt på t-banen og stressa meg selv ut av tanken på om jeg kom til å rekke konserten eller ikke, slo det meg at det er et lite stykke livsvisdom å hente fra sånne situasjoner.

For hva har det for seg å sitte å stresse og tenke på om jeg når det jeg skal eller ikke? Hva har det for seg å sitte å manisk ønske at t-banen skal gå litt fortere, at en av de påstigende passasjerene ikke skal stige på så det kan gå litt raskere?

Enten når jeg konserten eller ikke. Hvordan jeg forholder meg til det på forhånd har ingenting med utfallet å gjøre, så om jeg hadde kunnet slappet av på turen dit istedet får å stresse som, in lack of a better word, faen, ville det ikke hatt noe med noe å gjøre.
Og det er der livsvisdommen ligger.

Nå kan denne historien enten ende med at jeg nådde konserten eller at jeg akkurat gikk glipp av den, det er likssom ikke mange andre ender å regne med. Jeg kunne kommet midt i konserten, men det er vel egentlig ikke en legitim avslutning på noensomhelst historie?

Selvfølgelig kom jeg inn døra, kjøpte meg en øl og en t-skjorte og entra lokalet akkurat når bandet kom på scena. Og konserten var selvfølgelig strålende.

2007-04-25T13:11:00.000+01:00

På mandag var det endelig klart for å få svar på spørsmål nummer 6 i forrige post, det var duket for oppgjøret mellom Boston Red Sox og Toronto Blue Jays på Fenway Park. Bill, eller American Bill som jeg liker å kalle han, hadde fire billetter så jeg, han og skottene Ruari og Adam tok turen.

Jeg trur American Bill begynte å angre seg etterhvert når han skjønte at baseball-kunnskapene til de tre utlendingene ikke sto i noe naturlig forhold til hverken entusiasmen vi forsøkte oss på under kampen eller viljen vi hadde til å bruke penger på supporterutstyr (han satt ned foten når jeg prøvde å kjøpe meg en skumgummi-finger til hver hånd).

Nå er baseball et ganske enkelt spill i utgangspunktet, men jeg fant ut at man kanskje burde kunne alle de små finurlighetene i regelverket for å dra fullstendig nytte av kampen. Det var ihvertfall et utall av skjermer med en uhorvelig mengde tall jeg ikke skjønte så mye av hverken før eller etter at American Bill hadde forklart det til meg. Men det jeg skjønte var at det er 9 "innings" og at "inningsene" er delt i to så begge lag får være i angrep og forsvar. Så er det å prøve å peise ballen og komme seg rundt for den som batter. Iogforseg greit nok det.

Vi hadde ihvertfall entusiasmen med oss og forsøkte å gauke løs når det passa seg. Jeg ble ofte sittende å tenke på hvorfor amerikanere flest mener at grunnen til at fotball er en så lite populær sport her borte er fordi det skjer så lite. Her har vi en sport som er delt inn i ni strukturelt sett helt like omganger uten særlig rom for variasjon. I fotballen kan man ihvertfall la seg underholde av pent spill og slike ting uten at det nødvendigvis fører til mål, mens spenningen i baseball ligger kun i det som kan komme til å skje, nemlig en spektakulær home-run eller noe i det slaget, og stort sett skjer ikke det heller. Så det ble noe uforløst over det hele. Men hva vet vel jeg. Når sant skal sies så var det glimtvis ganske så spennende så etter et par kamper til er jeg vel hooked.

Dessuten dreier en baseballkamp seg ikke bare om å se på baseball, man skal også stå i meterlange køer for å få kjøpt pølser og pizza og øl under stadion og skotte med nervøse, stressende blikk på hverandre når man hører publikumsbrølene fra banen og lure på hva man nettopp gikk glipp av. Og det er forsjåvidt greit, for når en kamp fort varer en hel kveld er det fint med litt variasjon.

Vi europeere begynte ihvertfall å bli litt dradd i maska når den niende inningen endelig var igang etter 3 timer. Men når alt kommer til alt så dreier det seg jo om å observere og oppleve, eller som Adam så treffende sa når jeg spurte han hva som nettopp skjedde på et punkt i kampen: "I don't know, and I don't care. I'm just sucking in the culture." Vel, Red Sox tapte tilslutt 3-7 og det viste seg, ifølge American Bill at det var et rettferdig resultat.

Bare en av Red Sox-spillerne hadde røde sokker (sikkert kapteinen?), men han hadde til gjengjeld dratt dem opp over knærne.

Vi hadde ihvertfall en strålende aften når alt kom til alt, og nå er jeg Red Sox-fan to da bone.

Her har vi et kroneksempel på hvordan man skal føye seg etter den dominerende kulturen uten spørsmål. Hadde bare flere gjort som meg hadde verden vært et bedre sted å leve. Vil noen mene.

Fra venstre: En skeptisk Ruari vil ikke bli tatt bilde av siden han av ukjente grunner ikke kunne la kjæresten vite at han hadde vært ute med gutta på kamp. Videre har vi en konsentrert American Bill i midten som prøver å overse de malplasserte heiaropene fra Adam til høyre.

Og, om det ikke var tydelig nok, svaret på spørsmålet viste seg å være "Ja!".

Johannes

2007-04-21T00:58:00.000+01:00

Det ser ut som gamle, kloke menn på t-banen er bedre organisert enn jeg trudde. Jeg ble ihvertfall kjapt bedt om å fjerne den lille gjengivelsen av historien om den bristiske zoologen. Den inneholdt vistnok for store passasjer av copyrighta materiale. Så da ble bloggen ett stykk livsvisdom fattigere.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal kompensere med, sola skinner, vannet er kaldt og det er helg og mer er det ikke å si om den saken så jeg kan jo heller legge frem noen spørsmål jeg har tenkt på idag:

1. Hvorfor lager stødige regissører dårlige filmer? (se: "Grindhouse")

2. Hvorfor flagges det kontinuerlig på halv stang utenfor bokhandelen på campus? Er det en nokså-men-ikke-så-veldig subtil form for selvinnsikt?

3. Får Matt Groening prosentandeler av inntektene fra "Family Guy"?

4. Har Christopher Tolkien endelig gått over streken? Og hva ville gamlefar sagt til det han driver med? ("I have endeavored to construct, after long study of the manuscripts, a coherent narrative without any editorial invention". Er ikke det en ganske så selvmotsigende setning?)

5. Hva er det med Bob Dylan og hvor lenge må man lure på det før man kan gi opp?

6. Er en Red Sox-kamp verdt pengene?

Det får være nok å tygge på for denne gang. Nå skal jeg på besøk. Eller skal jeg det? Bør jeg holde meg hjemme ikveld? Er det for sent? Burde jeg ikke heller finne meg noe mat og se på tv?
Hvor mye er for mye? Does this bus stop at 42 street ? Hva er det med Sean Penn? How much for that doggie in the window?

2007-04-07T05:40:00.000+01:00

Så jeg hadde kjøpt billett til Thomas Dybdahl ikveld. Det viste seg at han varmet opp til han som varmet opp til Sondre Lerche...
Så Thomas spilte sine sanger og lot scena over til William Whatever.. William Whatever varma fortsatt opp for Sondre Løtrsj som vi kaller han her, eller Sondre Lerche som han heter hjemme.
Jeg kan godta mye her i livet, men at vi skal leve i en verden hvor Thomas Dybdahl varmer opp for Sondre Lørtsj... Det har jeg vanskelig for å svelge. Jeg prøvde å ha et åpent sinn igjennom hele konserten og det eneste som slo meg var at vist Thomas er Øl, Cappuchino, Rødvin etc. så er Sondre Lørtsj.... Vann.. Og jeg vil ikke si vann, fordi vann er godt og det er sundt. og det er forfriskende. Det er ikke Sondre Lørtsj. Sondre Lørtsj spiller kjedelig rocknroll, og jeg hadde virkelig et åpen sinn før denne konserten. Jeg hadde virkelig antennene ute for å like han. Men han spiller, om ikke vann, så piss.. han spiller piss...

Men en god kveld var det uansett. Jeg spurte Thomas om han ikke syns vi ikke levde i en Bizzarro-verden siden han måtte åpne for fåkkings Sondre Lørtsj, og han hadde selvfølgelig en diplomatisk løsning på den problemstillinga.

Så piss skal man holde ut. Mens den gode musikken flyter forbi...

2007-03-30T21:10:00.000+01:00

En liten skapning har tatt skrittet videre, og familien må igjen klare seg uten hund. Tigergutt døde iløpet av natta på torsdag når han var på hundefarm. Han var en pussig og koselig hund med et godt, men desverre dårlig hjerte. Det er trist at han ikke er der når jeg kommer hjem.

2007-03-27T08:50:00.000+01:00

Nordmenn i Boston

2007-03-24T07:45:00.000+01:00

Call Louise Louisa do
I assess myself through you
Call Louise Louisa do
I had such a night
Come true
Overhead
Morning skies all for you

What a day I have had
What a day I have had
Now it's over, isn't it?
What a day I have had
What a day I have had
Now it's over, isn't it?
There goes Louisa
There goes Louisa

Dig out yourself from rubble
Removing all your skin
And don't ever think of trouble
The darkness that has been
No, don't patronize with sorrow
I don't mean to

I'm in a car
I don't know where we are headed for
Stay with me
Don't want to be alone

Og jeg vet ikke så mye om den teksten bortsett fra at den hører til en fantastisk sang og at jeg håper den er skrevet til to forskjellige jenter, den ene kanskje hetende Louise, den andre muligens Louisa.

Og jeg dro og så Mew ikveld. Et band jeg har støtta en stund nå, og som jeg føler har sklidd litt for lett inn i den voksende band-med-high-pitched-mannlig-vokal-sjangeren. Dem fortjener bedre enn det.

For det er et av de absolutt beste bandene som spiller for tida, og om mine påstander trekkes i tvil så sitt ned med den seneste plata "Mew & the Glass Handed Kites" og en flaske rødvin eller en tredvepakk øl eller hva det nå enn er som får deg på gli, og si meg imot etterpå. Da har vi noe å snakke om.

Fantastisk konsert, overgikk lett den jeg så i Bergen i fjor eller når det var, og det var morsomt å se dem i en litt mindre klubb.

Jeg skulle egentlig gå alene, men Bo, som bor vegg i vegg, fant ut at idag var en god dag for å leve opp til løftene han gav når jeg heroisk reddet Ipoden hans, så vi dro ut før konserten og tok noen glass. Det hjalp på at Jack Daniels hadde en kampanje gående på den pubben vi havna på, dem delte ut frie shotter så lenge vi klarte å rangere dem på en skala mellom 1 og 10. Vi ga det et par forsøk.

Så Bo dro hjem før konserten. Men det merkelige er, og det er et kjennetegn med disse amerikanerene; etter konserten møtte jeg en fyr, vi snakket litt om konserten og bestemte oss for å gå å spise litt. Så jeg endte opp med å ha en bedre middag med en han, og et par øl. Hvor ofte skjer det back in Norway når man er alene ute og flyr?

Så, god konsert, og det viser seg at det lønner seg å gå ut alene. Det er da man møter de riktige folkene.

Johannes

Musikk: Ryan Adams & The Cardinals: 11.10.06 Sentrum Scene

2007-03-18T04:18:00.000+01:00

Nå er det èn uke siden jeg kom hjem fra en særdeles strålende uke i New York med Jørgen og Britt. Så jeg poster noen bilder derfra (takk til J&B for dem..). Her er et som illustrerer på en god måte hvordan vi tedde oss i møte med byen:

De første dagene brukte vi på å forsøke å nedlegge så mye av Manhattan som mulig til fots.

Vi gikk inn for å bestige Empire State Building. Der høydeskrekken min fikk boltre seg fritt og slå ut i full blomst. Men det gikk. Og det var spektakulært nok for to spektakulære øyeblikk.

Times Square og Chinatown..

Her poserer jeg forran en fulstendig tilfeldig cafè...

World Trade Center..

Tusletur over Brooklyn bridge

The Statue of Liberty

Meg, to helekopter og USA's nye stoltheter på monumentfronten, "The Giraffes of Liberty" i bakgrunnen. Fra tuppen av Manhattan. Vi tok ferga over til Long Island.

Det var noen bilder. Som sagt, strålende tur. Må nok tilbake en gang forhåpentligvis. Men sliten i beina ble vi, og det var tidvis kaldt. Så det ble noen cafèstopp for å samle krefter og varme stumpene...

2007-03-03T07:33:00.000+01:00

("We're gonna kill
the California girls
we're gonna fire the exploding load in the milkmaid maiden head
we're gonna find the meaning
of feeling good
and we're gonna stay there as long as we think we should

mystery train
three way plane

expressway
to your skull

mystery train
three way plane
expressway
to your skull

mystery train
three way plane
expressway

to your skull"

-Sonic Youth)

Noen gang limer bare ting seg fast. I tre uker, om ikke mer, har jeg gått rundt med denne teksten i hodet. Når det gjelder melodier er det ofte den verste drittmusikken som fester seg. (Eller er det det? Jeg går stortsett rundt å nynner på sanger jeg liker..) Men hva betyr det når en tekst fester seg? Ikke minst en så unvikende tekst som denne?

Jeg forventer kommentarer i hopetall...

Johannes

2007-03-02T01:53:00.000+01:00

Jeg har lenge vært forkjemper for å spise snø når man måtte føle for det. Det mange kanskje ikke vet er at jeg brenner så mye for denne saken at jeg i flere år har vært frivillig økonomiansvarlig i organisasjonen SS ("Spis Snø!"), en organisasjon som, på tross av iherdig og kontinuerlig motstand fra en gjeng pønkere som ikke synes å ha den fjerneste anelse om hva vi egentlig driver med, har jobbet for å balansere den rådende holdningen om at snø ikke er godt for magen. Vi kan selvfølgelig gå med på at man skal holde seg unna den gule, brune og svarte snøen, men dette er på grunn av faktorer som kommer utenfra, ikke et problem med snøen i seg selv.

Det har vært vanskelig å komme med holdbare bevis for at snøen ikke er skadelig, men heller er en god, velsmakende og tilgjengelig måte å slukke både tørsten og sulten på. Vel, nå har snøen her i Boston begynt å smelte, og jeg mener jeg har snublet over en aldri så liten indikasjon på at vi er inne på noe. Jeg rakk heldigvis å dokumentere det med mobilen før det rakk å smelte bort:

I rest my case.

Uansett, oppgavene er snart i boks og imorra er det springbreak. En uke med forelesningsfri. Om alt går som det forhåpentligvis gjør, drar jeg til New York på mandag, for å våkne i byen som ikke sover. Jeg vil jo være en del av det. Og kanskje, med hjelp fra Jørgen og Britt som tar turen over, får vi byen til å danse for oss lenge før den danser for Thomas Dybdahl. Oh, the excitement!

Johannes

2007-02-25T03:57:00.000+01:00

Til uka er det midterms, noe jeg heldigvis skjønte hva innebar før det var for sent. Det betyr prøver i bøtter og spann. Så om det ikke var nok å gjøre fra før, er det ihvertfall nok nå. Tenkte jeg skulle skrive litt om hvilke fag jeg tok og slikt noe, siden det stort sett er det jeg driver med fortida, men det får vente til jeg har litt bedre tid. Så derfor tar jeg fattigmannsbloggerens vei ut, og nøyer meg med et lite bilde. Nå må jeg stupe ned i Platons "Theatetus" som jeg må skrive et sammendrag av. Jeg hoppet på et kurs i "Platonic Theories of Knowledge" etter at jeg bestemte meg for å hoppe av "Recent Metaethics", et fag jeg hoppet på i siste liten uten å sjekke om jeg egentlig syntes det var noe for meg.

Den offisielle grunnen til at jeg hoppet av er at jeg ikke syntes metaetikk var et felt jeg hadde så mye overskudd til å sette meg inn i akkurat nå. Fordommene mine så for seg mange debatter rundt noe sånn som dette: "Om to personer blir påkjørt samtidig rett forran deg, hvem skal du da hjelpe først? Og om du hjelper den ene og ikke den andre, og det viser seg at den du hjalp var en notorisk barnemishandler og den andre, som døde som resultat av at du ikke hjalp han viste seg å være filantropisk mangemillionær på vei til banken for å gi en mill. til Redd Barna, hvor rett eller galt var det av deg å hjelpe den første?" osv..

Den uoffisielle (og virkelige) grunnen til at jeg hoppet av var at jeg hadde øvd inn en enmanns vokal-tamburin-trampeversjon av Adam Ants "Let's Get Physical" (lett omskrevet til "Let's Get Metaphysical" for anledningen) for framføring på første forelesning, i håp om at den skulle fungere godt som icebreaker. Den slo derimot ikke så godt ann, hverken hos professoren eller noen av de tre andre studentene som hadde meldt seg på kurset, så forholdene ble etterhvert uutholdelige. Derfor Platon nå.

Uansett, når arbeidet hoper seg opp er det godt å se at arkitekturen kan gi en liten mental oppløftning. Jeg tenker ikke bare på min fascinasjon for alle de gamle bygningene på campus, men også på små språklige perler som skjuler seg på dem, som f.eks denne:

Så får jeg vel kanskje, for læringens skyld, jobbe litt med frykten min også.

Johannes

Musikk: Nine Inch Nails - Me, I'm Not

2007-02-17T05:26:00.000+01:00

Harry was angry and Harry was sad
he’d done things, and he didn’t know why
stublin’ through the street
and looking for answers

in himself
he couldn’t see his own steps
couldn’t see the steps past
so he tripped upon a thing
a man
a hobo

“Sorry”, he said,
“I’m drunk and I don’t know where I’m heading”
the hobo was friendly
the hobo was nice
he grined towards him, not many teeth left

but made of gold
all three of them.

the hobo said:

“dont mind about it, friend
tomorrow’s gonna show you
what you threw away today

and anyway
it’s nothing but frost
it’s practically gone
so sit back and watch
the sun make it so”

Harry said “thanks”
and stumbled on
and still wondered why
but “why” was something else now
“why” was all gone.

2007-02-15T00:08:00.000+01:00

"Is a dream a lie if it don't come true or is it something worse?" tenkte jeg med Bruce idag når jeg sto opp. For akk, jeg hadde planer for dagen! Jeg har forelesningsfri til mandag og skulle ut på eventyr, til en av de mange uutforskede områdene av byen. Der det fortsatt er drager for meg. Men vinteren har kommet, og etter å ha vekslet mellom å unngå drukningsdøden med nød og neppe flere ganger, forsøkt å skjønne om det regnet eller snødde (snøgnet? regde?), og bare nesten kommet meg unna diverse aggressive Valentinekakeselgere skjønte jeg at jeg måtte utsette oppdagelsesturen til bedre tider. Og til den som eplekjekt tenker "Det fins ikke dårlig vær, det fins bare dårlige klær" sier jeg: Feil. Begge deler finnes.

Men det er jo ikke verre enn at jeg tar turen en annen dag. Så da blir det hjemmekveld med etterlengtet støvsuging og pensumlesing toppet av ny Lost-episode, kanskje litt Letterman og garantert litt Conan O'Brien. Garantert litt Conan O'Brien.

Johannes

Musikk: Lucinda Williams - West

2007-02-05T05:14:00.000+01:00

Ryan Adams & The Cardinals-konserten på Sentrum Scene i høst var en av de bedre konsertopplevelsene mine, og den har allerede gått inn i historien som en av de bedre Ryan Adams-konsertene, ifølge han selv og annen fans. Men noe av det jeg husker best fra den kvelden, av det utenom-musikalske (og det var en del) var når Mr. Adams imellom to sanger begynner å frike over at hun ene jenta på galleriet som han hadde stått å hatt et godt øye til hele kvelden plutselig reiste seg og stakk.

Og jammen meg fant jeg ikke et klipp av akkurat den hendelsen på Youtube. Selv om videoen begynner helt mot slutten av den nevnte episoden (der han lurer på om noen andre så henne, forklarer at hun hadde både skjørt og bukse på, derav den fabuløse "prepared for nuclear war or something.."-replikken i starten...) syns jeg den var god nok til å poste her. Den er nok kanskje morsomst for meg, siden episoden sto så tindrende klart for meg før jeg så den igjen, men dere får ihvertfall et godt eksempel på at "You can take away the booze (og bytte den ut med Pepsi Max), but you can't take away the madness".

So there you go. Så slenger jeg med en mer musikalsk fokusert video i tillegg. For å veie opp. Og aprikos den neste videoen: Om man har sett Letterman introdusere/ekstrodusere endel artister så tror jeg man kan være enig med meg i at det synes som at han har en liten ting (man-crush?) for Mr. Adams:

Ellers fant jeg en Ipod Nano i snøen litt nede i gata. Jeg tenkte jeg måtte gjøre et ærlig forsøk på å finne ut hvem som eide den før jeg beholdte den for meg selv, så jeg gikk innom det nærmeste huset og spurte om det var noen der som eide den. Det var det ikke, så etter å ha bladd igjennom spillelista på vei til universitetet så jeg for meg en fremtid med mye U2, Ac/Dc, Jay-Z og Coldplay.

Når jeg kom hjem og satte meg for å høre på den oppdaget jeg, like før jeg skulle sette ut i refrenget på "Beautiful Day" (eller var det "Back in Black"?), at Bo, som er den andre personen som leier rom her i huset, ikke er indianer, men inder (og det irriterte meg enda en gang at dem ikke har gjort noe for å endre på de betegnelsene etter Columbus feilkalkulerte (ok, du har "native american" men uansett.)).

For på Ipoden var det bilde av en lykkelig inder og hans kjære, i kjortel og med et indisk palass i bakgrunnen. Og selv om jeg ikke husket helt hvordan Bo så ut var det to ting jeg viste om han: Han var "indian" og han jobber hardt på universitetet så han kan flytte hjem til sin kjære og gifte seg og få jobb. Så jeg la bitene sammen, og skjønte at jeg måtte gi opp min karriere som U2/Ac/Dc-fan.

Men Bo ble veldig glad, og inviterte meg på middag. Han hadde vist mistet den for to dager siden og hadde gitt opp å finne den. Så jeg er fortsatt Ipod-løs, men litt varmere og mer selvtilfreds i den ene hjerterota.

2007-02-03T06:39:00.000+01:00

”The Day We Were”

var setningen som slo meg som en god tittel
og jeg satte meg for å skrive noe
som på en snedig måte kunne si noe
om en dag vi var
hva vi var
hvordan vi var. Og hva vi er nå.

Det skulle og si, på en like snedig måte, noe om
at tanken på hva vi en dag var
er avhengig av at den dagen er over
og at det vi er
ikke lengre er det vi var.
Som følger
av at vi både er det vi er pga. det vi var
og at vi var det vi var pga. det vi er
men samtidig vise at ingen av de to påstandene er tilstrekkelig.

Noe som endelig skulle vise at det skillet vi av vane gjør mellom
var og er
ikke er så uproblematisk
og at det kan få en som prøver å si noe
om noe som var
til å lure på om han ikke er fanget i en forestillingsverden
hvor begrepene "er/var" gjennomsyrer forståelsen vår så inngående
at det blir umulig å si noe som føles riktig

om det vi var
og er
den dagen

Men alt dette ble veldig vanskelig, og jeg var trøtt
så jeg ga opp
eller utsatte det
så får det bli til en annen dag
å skrive noe med tittelen

”The Day We Were”

2007-02-01T06:14:00.000+01:00

Det begynner å bli noen år siden jeg hørte på Nine Inch Nails daglig. Jeg trur faktisk det begynner å bli noen år siden jeg hørte på dem i det hele tatt. Det hindret meg derimot ikke fra å irritere meg litt over at de spiller i Oslo i april, og at jeg er her og ikke der. Ikke minst siden de har turnert USA på kryss og tvers fem ganger det siste året, og når jeg endelig kommer meg hit.... ja.
Men, som sagt, for noen år siden hadde det vært nærmere en liten katastrofe, ikke en lett irritasjon.

Nå skal jeg på en gratis visning av den nye live-dvd'en imorra, og jeg tror den lette irritasjonen nok nærmer seg den lille katastrofen etter at jeg har sett den. Det ble bare enda klarere for meg etter at jeg så denne lille traileren.

2007-01-30T08:03:00.000+01:00

Jeg har tilbrakt det meste av tiden i det siste på biblioteket. Det er mye å gjøre på skolen, så da har det fort blitt et mønster at det er dit jeg går om morran og etter forelesningene for lese det jeg må og ellers svimle rundt i et katalogiseringssystem som ikke er Dewey-systemet vi har hjemme, men noe helt annet mystisk noe, som jeg skal fortsette å la være å finne ut av hvordan fungerer for spenningens skyld. Om det var dette systemet som villedet meg ned i kjelleren en dag husker jeg ikke, men la oss si det sånn. Der viste det seg at det fantes et Mediesenter med en godt utrustet dvdsamling og en haug med tv-er man kunne sitte å se film på.

Der fant jeg endelig dokumentarfilmen "Derrida" om, ja, Jacques Derrida. Det er en film jeg har gått glipp av på opp til flere anledninger tidligere og det er ikke en film man finner på de fleste videosjapper, så gleden var stor kan man vel si. Eller kanskje rettere: Jeg var fornøyd med det.

Jeg satte meg for å se den, og det var noe med tidspunktet, noe med humøret mitt der og da og sikkert også filmen i seg selv, kombinasjonen av meg og den (der i da?), som gjorde det til en veldig god opplevelse.

Det endte med at jeg fant ut at jeg måtte lese litt Derrida igjen. Så jeg trosset frykten for det diabolske katalogiseringssystemet nok en gang, og bunkra opp med en Derridabok (om det finnes noen tilfeller der det faktisk lar seg gjøre å bunkre opp med bare èn bok så er det Derrida.)

Så denne posten er ment som en oppfordring til alle som ikke har lest han til å lese Derrida (og de som har det til å lese mere), og å se "Derrida".
Tilslutt et sitat, som også ble brukt i filmen:

"How can another see into me, into my most secret self, without my being able to see in there myself, and without my being able to see him in me? And if my secret self, that which can be revealed only to the other, to the wholly other, to God if you wish, is a secret that I will never reflect on, that I will never know or experience or possess as my own, then what sense is there in saying that it is "my" secret, or in saying more generally that a secret belongs, that it is proper to or belongs to some "one", or to some other who remains someone.

It's perhaps there that we find the secret of secrecy. Namely, that it is not a matter of knowing and that it is there for no-one. A secret doesn't belong, it can never be said to be at home or in its place. The question of the self: "who am I" not in the sense of "who am I" but rather "who is this 'I' " that can say "who"? What is the "I" and what becomes of responsibility once the identity of the "I" trembles in secret?"
"The Gift of Death", 1992

2007-01-21T11:01:00.000+01:00

Så jeg kjøpte en plakat igår, ihåp om at den skulle passe inn i det litt maritime vibben som allerede var på veggene her. Og her er resultatet:

Og det funka jo det, syns jeg. Men så tenkte jeg, at siden jeg nå en gang er i landet som er kjent for to ting, at folk er gjestmild, og at folk dreper hverandre, så kunne jeg like gjerne si ifra, påmint av det ovennevnte bildet, at jeg ikke skal begraves i noen grav i Norge. Jeg skal kremeres. Og kastes på havet, eller hvorsomhelst i naturen. Det er jo ikke så nøye hvor i den store sammenhengen, det er jo også bare symbolsk. Jeg skal bare ikke ligge å råtne på en kirkegård.

Og om det skal holdes en minnestund eller noe sånt (ingen gudstjeneste). Så skal en sang spilles, og det er Gillian Welch' "I Dream a Highway" fra "Time (The Revelator)" plata.

Og om det kan synes corny å komme med testamentet på en blogg, så må det jo være bedre enn at jeg blir funnet skutt en plass, eller funnet påkjørt av trikken (som jeg har begynt å forberede meg på, siden trikkene her er noen sneakye bastards som legger skinnene sine akkurat der sola skinner), og ender opp på en gravplass på Elvebakken sammen med Læstadianere og annet pakk, i et evig symbolsk Helvete.

Johannes

2007-01-21T00:32:00.000+01:00

Jaja. Noen bilder da. Fra nabolag/skole:

Og noen fra byen:

Og noen fra Harvard University og Cambridge:

Det var turistbildene for denne gang.

Bonusspor:
Deler av en do jeg havna på på en fest heromdagen. Hvor jeg trodde jeg plutselig hadde snublet inn i kaptein Nemos private gemakker ombord i Nautilus:

EDIT: Og det viser seg at jeg og Blogger ikke er på godfot. Sikkert meg som er helt inkompetent, men alt sammen, tekst og bilder havner omhverandre og doen er bare halv. Men jeg orker ikke gjøre noe med det. Så samme kan det være.

2007-01-20T05:40:00.000+01:00

a girl sitting
the other just left
too young still
for any conceptions
molesting shaping her
feelings
as felt right now

a lack enabling her
for now but still for now
to ask

who
left
who?

2007-01-16T19:36:00.000+01:00

2007-01-15T23:30:00.000+01:00

Ok, noen bilder fra mitt spektakulære rom, etter at jeg endelig klarte å forene adapteret og mobilladeren. Tatt fra et utvalg av de mange tenkelige vinkler. De av dere med øye for detaljer ser kanskje den veldig hendige skohengeren på døra. Så nå må jeg begynne å kjøpe sko. Har allerede kjøpt et par, som også er å se, hengende alene. Det er de nye joggeskoene jeg kjøpte idag, siden jeg etterhvert skal ta opp igjen min joggekarriere og følge den endeløse strømmen av americans som er "ute og lufter dødsangsten" som Dag Solstad kaller det. Han om det.

Og et enslig bilde jeg tok på campus en ettermiddag før telefonen tok kvelden. Det kommer nok fler.

Johannes

Musikk: Ryan Adams - 06.12.06 New York

2007-01-15T03:23:00.000+01:00

Så var jeg plutselig stasjonert i 112 Waban Hill North, Boston, Massachusetts. Har endelig fått tak i et adapter til stikkontakten så pcen er oppe og går, og ting er litt mer ved det vante og trygge.

Jeg klarte kunststykket med å la onsdagens lille sammenkomst i Oslo bli akkurat så lite utagerende at jeg kom meg opp i tide til flyet på torsdag, men samtidig akkurat så utagerende at jeg fikk sove rikelig på flyturen.. Jeg var ute i såpass god tid at jeg fikk tatt meg god tid på bokhandelen på Gardermoen til å finne noe norsk litteratur jeg kunne ha med meg når jeg savna noe Norsk å lese her borte. Jeg endte, smart nok, opp med samleutgaven av Morten Claussens trilogi fra USA. Selv om jeg har lest de to første, så har jeg ennå ikke lest den siste. Og her melder det seg en interessant problemstilling. Er det ikke bedre å kjøpe en samleutgave av tre bøker, hvorav du har lest to fra før, men ikke den siste? Får du ikke mer for pengene da? Enn om du bare kjøper den enkle utgaven av den siste boka? Det er jo ganske innlysende. Selvfølgelig får man mer for pengene. Men det virkelig interessante ligger i om du, om du har lest de to første bøkene i samlinga, ikke får enda mer for pengene enn om du ikke hadde lest dem? Tenk litt på det!

Grunnen til at jeg nevner dette er at posen med boka ble mistet på veien et sted. Nå ble den ene ryggsekken min, som et klistremerke senere kunne fortelle meg, åpna av tollen i New York, og det skulle ikke forundre meg om det ikke var en toller som hadde gått tom for lesestoff som nibba den til seg i troen på at den amerikanske tittelen kunne gi han noe å gjøre i de sene timer, bare for å bli skuffet når han åpna boka og skjønte at den var skrevet på et språk han ikke skjønte seg på. For alt jeg vet var det en norskætta toller, som på tross av og på grunn av, den engelske tittelen, ble overveldende glad av å se at det var en roman som var skrevet på det språket foreldrene og besteforeldrene hans hadde tvunget han til å forholde seg til siden han var liten gutt. Jeg håper det er sånn det er. Heller det enn at en Tom Clancy-lesende forretningsmann fant den på kaffeen på Gardermoen og lot den ligge til en annen, Robert Ludlum-lesende forretningsmann fant den, og lot den ligge til en annen John Grisham-lesende forretningsmann fant den.. osv..

Men heldigvis har jeg med meg lydboka til Erlend Loes nyeste roman "Volvo Lastvagnar" som jeg fikk i julegave av min tante Aasa. Så da skulle jeg kunne høre litt norsk når jeg måtte ønske det uansett.

Jeg klarte som sagt kunststykket med ballansegangen på onsdagen, så det ble mye soving på flyet. Det ble vist en god del filmer hele veien også, og jeg prøvde å følge med på noen av dem, men kombinasjonen av flystøy og høretelefoner var ikke noe god i mitt tilfelle, så jeg lot det heller være. Redningen ble en monitor som heletiden viste hvor vi befant oss i verden, og utsikten ut vinduet. Jeg satt å så oss fly over atlanteren, over Grønland, og videre inn over de nordligste delene av Canada. Som besto av et isøde uten like. Det er, som sikkert alle som har flydd opp til Finnmark har skjønt, rimelig fascinerende å se alle de snøkledde fjellene og dalene som er totalt ubebodd, til en hver tid. De bare er der fordi de må være der. Men det var noe med proposjonene der oppe i Canada som knuste alt jeg tidligere har sett av isøder..

Så fløy vi etterhvert sørover, mot mer bebodde strøk i Canada og videre over grensa til USA der små byer og elver og formasjoner av ulike slag begynte å dukke opp. En og annen baseballbane ble synlig samt andre amerikanske, ikoniske landemerker, som de hvite vanntårnene som man forestiller seg rundt omkring i Smallville, Texas der den unge Clark Kent sliter med å forholde seg til de kreftene som presser seg på i han.

Etterhvert kom vi inn mot New York hvor jeg skulle mellomlande. Vi måtte sirkle rundt byen i ca. 40 minutter før vi fikk landingstillatelse, så jeg satt klistra til ruta og observerte, som presentøren til Letterman sier, "The greatest city in the world". Og hva kan man si. Manhattan i en utsmurt ettermiddagssol. Gleder meg til å dra tilbake dit.

Etter at vi endelig hadde fått landa skjønte jeg at jeg ikke kom til å rekke flyet mitt videre til Boston. Det var noen vanvittige køer for å komme igjennom sikkerhetskontrollene, men heldigvis var det tydeligvis en vanlig sak, så det var ikke noe problem å få plass på et nytt fly. Det var i det minste interessant å bli plassert i et slags bur, for så å bli luftsprøyta på, med den hensikt å sjekke om jeg hadde noen sprengstoffsporer av noe slag på kroppen..

Jeg hang litt på Newark-flyplass, hvor jeg fikk sett litt mer på byen rundt, takket være noen gode panoramavinduer, og jeg ble slått av en kraftig Sopranosvibb. Nå er vel, om jeg har forstått det rett, Sopranos-introen spilt inn på turen fra Newark til New Jersey, og det var noe med høststemninga og lyset som fikk meg til å tenke på at jeg var i Sopranosland.

Turen til Boston gikk unna på 40 minutter, men jeg hadde hverken vindusplass eller dagslys nok til å få med meg noe som helst av byen fra lufta. Og fra flyplassen til dit jeg skulle var det mye tunneller og mørke, så jeg fikk heller ikke der med meg så mange sammenhenger.
Men jeg kom til slutt, på tross av en frustrert taxisjåfør, dit jeg skulle. Der møtte jeg Cindy, og de tre kattene, som jeg skal bo hos. Rommet var ikke så stort og fint som jeg hadde tillatt meg å håpe på, og det "victorianske taket" som jeg var lovet er ikke noe annet enn et godt gammeldags skråtak. Men jeg har pult ("Haar dåååker puuult"), hylle, seng, skuffer, tv og micro så det er slettes ikke så ille.
Hun Cindy var en god dame, med masse prat og entusiasme. Hun kjørte meg litt rundt på torsdagskvelden for å vise meg skolen og sånt (Det hører med til historien at vi møtte på en venn av henne på veien, som var ute og gikk tur. Han var matematikkprofessor på Boston College, og blind. Vi plukket han opp, og kjørte han hjem, selv om jeg tenkte at det ødela hele poenget med turen hans, og idet vi hadde sluppet han av utbrøt Cindy nettopp noe av det jeg ville karakterisere som veldig amerikansk, eller bare veldig dumt (regner med, eller håper, at det blir enklere å gjøre litt større forskjell på de to adjektivene iløpet av en liten stund), nemlig: "Og tenk at han er blind, han som er så smart").

Jeg bor oppe på en haug, i et nabolag som virker veldig stille og rolig, masse store hus med familier stort sett, og nedenfor haugen ligger Boston College campus, bare tre minutters gange. Og det er jo det dem sier er viktig er det ikke? "Location, location, location!!". Neffor haugen er også en Dunkin' Donuts, en matbutikk, en kafè, en is-kafè og en endestasjon for trikken, som går inn til sentrum.

Det som slo meg mest den første og den andre dagen er hvor mye ting er akkurat som jeg hadde forestilt meg dem. Veldig amerikansk.

På fredag var jeg å utforska campus, som ser bra ut. Masse gamle bygninger, masse historie. Trur ikke jeg kunne havna på noen bedre plass for min del. New England, the New World, gode, undervurderte og etterhvert korumperte ideer ligger til grunn for det hele, og det er akkurat her man ser sporene. Så man kan si jeg koser meg når jeg trør rundt.

Gikk på infomøte for utvekslingsstudentene og hørte på mye snakk og deltok i Icebreaker-leker. Mange kinesere og cockye surfer-australiere. Møtte en god homse fra Frankrike og en hyggelig jente fra Irland. Til uka er det tjukkpaka med sosiale aktiviteter så jeg kommer vel tettere inn på dem alle etterhvert.

Tok trikken inn til byen igår, som tar ca. 15 min., og begynte å se meg om i sentrum, og det ser bra ut. Veldig bra. Fant et spektakulært antikvariat, Bostons eldste, møtte en ex-con som prøvde å overtale meg til å gi han pengene mine. Så mange monument over de tapre soldatene fra Boston, og de mange negrene de var så hyggelig å ta med seg i kampen. Var på Hennes og Mauritz og følte meg plutselig hjemme i Norge. Gleder meg til å bli mer kjent med byen.

Den mest skremmende opplevelsen jeg har hatt hittill var når jeg skulle ut en tur på kvelden, og jeg plutselig ser noe svæært, svart og hvitt snu seg og løpe fra meg. Det var en fåkkings vaskebjørn! En Racoon! En gen-manipulert Racoon. Jeg skvatt godt, og siden det har jeg vært rimelig redd hver gang jeg skal begi meg ut i mørket. Men på en måte er det jo godt at det er vaksebjørnen jeg frykter mest når jeg går ut. Alt annet virker faktisk merkelig trygt og hyggelig.

Idag har det regnet masse, så jeg bestemte meg, etter to forsøk på å gå ut å utforske nabolaget, at det var like viktig å utforske den amerikanske kulturen, og derfor valgte jeg å sitte inne å se den vistnok fantastisk viktige matchen mellom New England Patriots og San Diego Chargers. Jeg tok Wikipedia til bruk for endelig å sette meg inn i reglene i amerikansk fotball,
men når kampen endelig begynte skjønte jeg bare litt, og de hyppige reklamepausene gjorde ikke tålmodigheten min noe bedre. Så det ga jeg opp. Men vi vant. New England Patriots vant, mot alle odds. Tjoho. Så jeg gir dem et nytt forsøk neste søndag.

Når det gjelder bilder, så kommer det når jeg har fått adapteret mitt til å skjønne at den må godta mobilladeren som en medsammensvoren. Eller når jeg har fått skaffet meg digitalkamera, som jeg skal satse på å gjøre.

Det morsomste er å våkne opp hver dag og glede seg til å gjøre, og se, nye ting.

Musikk: Motorpsycho - Let Them Eat Cake

2007-01-08T23:23:00.000+01:00

Så om jeg velger grønne biler så teller jeg alle de grønne bilene som kjører forbi, også får jeg ett poeng hver gang en grønn bil kjører forbi. Så må du velge en farge også.
Ja, ok. Første til ti da. Eller femten. Vi får se. Jeg må hjem snart. Kanskje vi ser mamma på vei hjem. Jeg tar rød da.
Ok. Men jeg tar brun i stedet for grønn.
Ok.
Ok, da begynner vi.
Èn.
Èn.
To.
Tre.
Den var ikke brun, den var oransj.
Ok, to da.
Jeg drømte noe rart i natt. Jeg drømte at jeg var voksen, og at jeg hadde en leilighet i en eller annen by. Jeg trur jeg jobba eller gikk på skole, det var i hvert fall en stor leilighet. Jeg satt å så på TV, og det var bare det som skjedde.
Jaha, og det var det? Tre. Den var brun. Hva så du på?
Jeg husker ikke. Husker bare at jeg så på tv. Men i drømmen så jeg ikke TV’n jeg så bare meg sjøl sitte å se.
Fire.
Men det rare var at jeg først så at jeg satt der. Og hele resten av drømmen var at jeg kjente hvordan jeg hadde det. Det var merkelig. Jeg var trøtt. Og jeg skjønte ikke helt hva jeg tenkte. Jeg var sint eller noe. Trist, kanskje. Jeg trur jeg tenkte på en kompis som hadde sagt noe. Noe rart eller noe.
Var det meg kanskje, det? Kanskje jeg hadde stjelt dama di eller fått den jobben du håpa på å få. Som jagerpilot. Eller regissør.
Nei du var ikke der. Tenkte ikke på deg i det hele tatt.
Der var en rød en, følg med da.
OK, To.
Nei, det var bare rart, for det føltes så rart det jeg tenkte. Det var meg likssom. Men så var det ikke det, eller det føltes i hvert fall ikke som det. Ikke meg sånn som nå.
Lite action altså. Jeg drømmer helt sinnsyke ting, jeg. Du må skjerpe deg der. Fem.
Det var helt sinnsykt. Men det er vanskelig å forklare.
Seks.
Nei jeg bytter til grønn jeg, er det lov?

2007-01-02T17:34:00.000+01:00

Jeg forsøker å dempe nyttårsbluesen med noen varianter av Alta-blått... Og, jada, nytt år. Og greier. Tomt hus etter alt besøket er borte og ferien er over og vaksinasjonsskjemaer som har ligget for telling må opp igjen for utfylling og det ene med det andre. Ach.. Nok for nå.

Johannes

2006-12-27T20:43:00.000+01:00

2006-12-22T22:00:00.000+01:00

Hektisk uke. Oslo på mandag. Tatt godt vare på av Jørgen og Britt. Ambassade og litt julegaver, lunsj og en god hovedstad. Mistet nesten flyet til Alta da jeg og Trond F. lounget litt for lenge på "Sinnataggen", Gardermoen. Løp for første gang på 4 måneder. Møtte the Old Boys i Alta, som var på vei mot Hammerfest til jul, men som hadde en pitstop i Alta for å sette Altas hjerte i flammer for en kveld. Fyrte i peisen uten problemer. Ye Old Pinthulu. Ut på AlfaOmega og utgjorde 60% av klientellet. Møte med bortkommen handlevogn på vei hjem. Bedragersk snøsmelt på onsdag, som dro tirsdagens synder tilbake i lyset. Fyllepsyke og dovask. Buss til Hammerfest på torsdag, mot familiemiddag hos de hjemvendte Old Boys og resten av familien Karlsen. Ekstatisk fiskesuppe og hvitvin. Gjennomgang av årets film/musikk/bøker/konserter i høyeste høytidelighet. Så var det Hammerfests hjerte som skulle sette i brann, og brødrene Karlsen og jeg inntok "Kaikanten" for en stakket stund. Hjem til omelett og senga. Tilbake til Alta idag med båt og bølger og Jonathan og Lea.
En god uke.

Den jævla peisen

Old Boys med innslag av Mikael

Kunstdebatt på "Kaikanten"

Kunst utenfor "Kaikanten"

O.K. feeling A-OK.

Pinthulu at the psychedelic Mountain of Madness.

Johannes

Musikk: Ryan Adams & Gillian Welch - 28.11.99 Nashville

2006-12-17T00:32:00.000+01:00

"See the child. He is pale and thin, he wears a thin and ragged linen shirt. He stokes the scullery fire. Outside lie dark turned fields with rags of snow and darker woods beyond that harbor yet a few last wolves. His folks are known for hewers of wood and drawers of water but in truth his father has been a schoolmaster. He lies in drink, he quotes from poets whose name are now lost. The boy crouches by the fire and watches him.
Night of your birth. Thirty-three. The Leonids they were called. God how the stars did fall. I looked for blackness, holes in the heavens. The Dipper stove.
The mother dead these fourteen years did incubate in her own bosom the creature who would carry her off. The father never speaks her name, the child does not know it. He has a sister in this world that he will never see again. He watches, pale and unwashed. He can neither read nor write and in him broods already a taste for mindless violence. All history present in that visage, the child the father of the man."

...som er de tre første avsnittene i Cormac McCarthys "Blood Meridian or the evening redness in the west", og om du skal lese en roman iløpet av de tre siste ukene før du dør, så er det denne. Grunnen til dette sitatet er at jeg akkurat er ferdig med McCarthys nyeste roman, "The Road". Og den siste setningen i sitatet over, "All history present in that visage, the child the father of the man." er det mest fornuftige jeg kan si om den. Og jeg håper du ikke brukte mer enn to uker på "Blood Meridian". For da har du akkurat en uke på deg til å lese "The Road"

Johannes

Musikk: Ryan Adams - New York, 05.12.06

2006-12-13T20:28:00.000+01:00

Jeg er fortiden dypt inne i det som skal forestille et masteroppgaveutkast. Og jeg er ikke der jeg burde være. Det skal leveres på fredag, så jeg har det virkelig gående. Det at jeg er ganske stressa akkurat nå fikk meg til å tenke på det at folk flest er ganske stressa i disse tider, juleforberedelser, syv kakesorter som skal bakes, skrubbing og vasking, nek som skal henges opp, og pakker som skal kjøpes (Nå skal det sies at dette ikke er tilfelle alle steder i verden. Vi må ikke være så navlebeskuende at vi glemmer at det ikke kommer noe snø i Afrika, vi kan tilogmed spørre oss om de i det hele tatt vet at det er jul? Vi må heller ikke glemme at de f.eks i Irak venter helt til i januar før de henger opp nekene, men nå konsentrerer jeg meg om oss her hjemme).

Jeg tenkte ihvertfall at alle og en hver kunne trenge en liten oppmuntring i alt stresset, en liten påminnelse om hva denne tiden på året egentlig handler om. I den anledning fant jeg en liten Youtube-juvel som jeg tror sier mer, igjennom musikk og dans, om akkurat dette enn jeg kunne klart Her må det legges til at jeg tidligere ikke har hatt så mye til overs for dans, men at jeg etter å ha sett denne videoen har begynt å skjønne hvilke muligheter som ligger i kroppen som redskap for å uttrykke det som ikke kan uttrykkes i ord.

Så god jul alle sammen.

Johannes

2006-12-09T18:56:00.000+01:00

Jeg hadde en gang en juletradisjon. Jeg leste Terry Pratchett's "Hogfather" hvert år rundt juletider. Det var en god tradisjon, men jeg ble til slutt lei. Så min nye tradisjon er å ikke lese den hver jul. Nå har det seg uansett sånn at det, den 17. og 18 desember, er duket for Sky One's adapsjon av nettopp "Hogfather". Jeg har lenge gledet meg til det, men har i det siste ikke tenkt så mye på det (så om man ønsker å bytte ut det litt slitte uttrykket "Som julekvelden på kjerringa", så foreslår jeg nå at man heller sier "Som Sky One's adapsjon av "Hogfather" på Johannes"), men nå er det altså ikke lenge til. Man skal jo som kjent ikke studere bjørnen nøye før den er skutt, men det kan synes, om man sjekker ut videoene på den offisielle sida, som om de har klart den tilsynelatende umulige oppgaven å overføre en Discworldbok til film med rimelig hell, og det tilogmed med TV-budsjett.

Itillegg har jeg fått uventet besøk av to gamle venner idag. Det var et gledelig gjensyn, så kvelden går nok med til å se en film (Polanskis' "Oliver Twist" eller "Thank You For Smoking"? Hvem vet?), og ellers se hva jeg får ut av besøket.

Johannes

Musikk: Coil - "...And the Ambulance Died in His Arms"

2006-12-08T00:29:00.000+01:00

Jeg har offisielt snudd døgnet. Jeg er i seng i fem-sekstida, står opp elleve-tolv, blir ettermiddagstrøtt omkring 21-22, tar meg en kjapp døs og er klar for kvelden rundt 23. Etter å ha slitt noen uker med å sove og stå opp er det i det minste godt å ha havnet i en regelmessig rytme. Dessuten kommer det jo til å ordne seg når jeg kommer til USA, siden de ligger 6 timer bak. Så jeg tar altså kverken på et fremtidig, lite problem, med å skape et større, litt mer langvarig problem på forhånd.

Aprikos USA, idag har jeg fylt ut noen skjemaer som jeg må ha med på den amerikanske ambassaden. Jeg måtte, blant annet, svare "Ja" eller "Nei" på spørsmål om jeg hadde noen nære slektninger med tilknytning til nazi-Tyskland, om jeg har vært med å planlegge terrorangrep eller om jeg har deltatt i noen folkemord. Jeg svarte samvittighetsfullt nei på alle. Nå er det jo noen -kortere og lengre- perioder i løpet av de siste ti årene jeg ikke har like god oversikt over, så om noen der ute har informasjon som tilsier at jeg ikke har svart riktig må det gis beskjed om det til meg. Det ble nemlig presisert at man måte svare korrekt på alle spørsmålene.

Man kan si hva man vil om amerikanske sikkerhetstiltak, men når de først skal gjennomføres er det jo godt å se at det blir gjort ordentlig.

Johannes

Musikk: Old Crow Medicine Show - "Big Iron World"

2006-11-29T17:53:00.000+01:00

Det snør i Alta igjen, og jeg har beinet rundt på sentrum for å finne noen som er villig til å faxe til USA, noe som tydeligvis var et problem for mange. Men jeg kunne til slutt stole på good ol' Alta Bibliotek. Fikk svaret på språktesten og det viste seg at jeg tilfredstilte kravene, så da ser det ut til at ting begynner å ordne seg. Fikk tilslutt faxa det over, og må nå må jeg finne ut når jeg skal ned på ambassaden i Oslo, men det kan jeg ikke booke før jeg har fått papirer fra Boston igjen, så sending, venting, venting, sending, faxing, søking, venting, sending. Håper alt er klart før jul. Det var ikke bare svar på språktest som kom i posten idag, det kom og et Brev! Og det er vel så sjeldent nåtildags at stor forbokstav kan forsvares. Brev! Brev fra en som går og sulter i Kristiania. Bra å få Brev.

Nå må jeg sjekke om jeg har skjønt meg på Youtube-linking. Prøver meg på noen videoer med en av populærmusikkens to beste intervjuobjekter: Tom Waits. Han er definitivt mer avslappet uten et kamera i fjeset, og den fantastiske måten han har å fortelle, assosiere og lyve på kommer mer til sin rett i "Innocent When You Dream", som alle burde ha på do. Men samtidig er det jo noe med å se han og høre han som veier opp for at han på tv kanskje er litt mer forknytt. Dessuten ser man jo og at han blir litt varmere i hatten med årene:

1979:

1981:

Heromdagen:

Og nå skal jeg slenge meg hodestups inn i The Simpsons, sesong 12.

Johannes

Musikk: Tom Waits - "Orphans: Brawlers, Bawlers and Bastards"

2006-11-27T20:59:00.000+01:00

Er tilbake i Alta etter en langhelg (eller kortuke om man vil) i Hammerfest. Veldig bra å være i Hammerfest, satser på å få meg en tur eller to til før jeg drar. Takk til Sunniva og Rudi og ungene for en fin helg! Jeg liker bare hurtigbåten bedre og bedre, og om jeg noen gang blir rockestjerne skal jeg ikke gjøre som Bruce Dickinson, ta flylappen og fly fansen rundt til konsertene, nei jeg skal ta hurtigbåtlappen og cruise rundt i verden i min egen lille hurtigbåt.

Etter at jeg kom hjem måtte jeg døyve internettabstinensene mine, så jeg ble sittende til langt på natt igår, noe som førte til at jeg sov til langt på dag idag. Men jeg kom meg tilslutt opp for å feire pappas 54. årsdag. Vi gikk på AlfaOmega og spiste Juletapas til den store gullmedaljen. Pappa fikk genser og skjorte og mp3-spiller og tegninger og kort og telefoner og var godt fornøyd. Ute er det glatt som pokker. Alt smelter og renner og blir borte og det lille som er igjen er gjennomsiktige drapsfeller. Men jeg kom meg ned i kjelleren tilslutt, uten noe mer enn noen ubetydelige bruddskader. Har vært oppe og sett Conan O'Brien og begir meg nå ut i en ny natt som kan bli lang.

And now for something completely different.

En ting jeg har tenkt på med jevne mellomrom igjennom årene, er hvordan jeg ser på tekster som er skrevet innenfor, eller på en eller annen måte forholder seg til ulike forestillingsdiskurser som jeg av ulike grunner har problemer med, ikke ser på som særlig nyttige, eller ikke tar for god fisk. For det å benytte seg av en diskurs vil alltid være en måte å opprettholde den på, selv om man taler den imot.

Dette gjelder selvfølgelig alle typer tekster, men problematikken har, for meg, stort sett oppstått i forbindelse med sangtekster. Det tror jeg skyldes at det er mye enklere for et dikt/sangtekst å holde seg "helt innenfor" en diskurs, ganske enkelt på grunn av lengden på teksten. Muligheten er der selvfølgelig for romaner og andre lengre tekster, men jeg tror det forekommer sjeldnere. Det er altså i forbindelse med ulike band eller artister jeg har hørt på at den lille tvilen eller irritasjonen (eller hva man skal kalle det), har meldt seg. Mange av de bandene/artistene jeg har hørt/hører på skriver for eksempel i/om en kristen begrepsverden. The Smashing Pumpkins, Nick Cave, Nine Inch Nails, Tom Waits, Leonard Cohen, Bruce Springsteen, Motorpsycho og Seigmen er eksempler på artister jeg har hørt mye på som, i større og mindre grad, gjør det. I noen tilfeller har jeg ikke problemer med å forholde meg til det og like det, i andre er det bare irriterende. Hvorfor og når er det det ene og når er det det andre?

Om du benytter deg av en diskurs du forsøker å problematisere, latterliggjøre eller rett og slett bare vil til livs, er du uansett med på å holde forestillingene (samt begrepene og ideene bak) oppe, uansett om du argumenterer imot den. Dette er et dilemma som kan løses på (ihvertfall) to måter: La være å forholde seg til diskursen eller delta i den og (forsøke å) forandre den. Jeg har kommet fram til at det er dette skillet som er avgjørende for hvordan jeg bedømmer slike typer tekster. (I tillegg har du de ekstremt irriterende tilfellene, der en tekst forholder seg innenfor en diskurs uten å forsøke å problematisere, fornye, utdype eller forandre den på noen måte, men som bare er så fordømt bra skrevet at man er nødt til å like det. De tilfellene skal jeg styre unna her. Et eksempel kan uansett kanskje være et verk som jeg ser på som en av mine absolutt favoritter, nemlig Gene Wolfe's "The Book of the New Sun" som kan sies å være en eneste stor Kristusallegori. Men vet ikke om den er et godt eksempel, siden jeg er usikker på hvordan jeg skal forstå den. Den må nok leses et par gang til før jeg kan danne meg en mening om det.)

Vi er jo, som kjent og sagt, nødt til å forholde oss til ulike forestillinger til en hver tid, enten vi går god for dem, skulle ønske de ikke fantes, eller rett og slett forsøker å fortrenge dem. Den enkleste måten å forholde seg til forestillinger man finner absurde er å ikke benytte seg av dem, ikke forholde seg til dem. Det å gå inn i dem derimot, problematisere, utdype og kanskje tilogmed forandre dem er derimot noe som er langt vanskeligere. Jeg har derfor kommet til at det er dette aspektet som gjør at jeg setter så stor pris på mye litteratur som forholder seg innenfor forestillinger jeg ikke kan si at jeg personlig kan stå inne for. For det er vel kanskje ikke det at man står inne for en forestilling, men nettopp det at man av ulike grunner er nødt å forholde seg til den, som gjør at en velger å skrive om/i den. Og det er kanskje denne nødvendigheten som skaper irritasjonen, og som i beste fall kan skape noe innenfor de gitte rammene som går utover dem.

Et eksempel skal jeg komme med, en sang fra Bruce Springsteens "Devils and Dust". En av tekstene fra den plata som har slått meg mest er "Jesus was an Only Son". I teksten fremstilles Jesus først og fremst som menneske, og som sønn. Ikke først og fremst Guds sønn, men Marias sønn:

Jesus was an only son
As he walked up Calvary Hill
His mother Mary walking beside him
In the path where his blood spilled
Jesus was an only son
In the hills of Nazareth
As he lay reading the psalms of David
At his mother's feet

A mother prays, "Sleep tight, my child, sleep well
For I'll be at your side
That no shadow, no darkness, no tolling bell,
Shall pierce your dreams this night."

In the garden at Gethsemane
He prayed for the life he'd never live
He beseeched his Heavenly Father to remove
The cup of death from his lips

Now there's a loss that can never be replaced,
A destination that can never be reached,
A light you'll never find in another's face,
A sea whose distance cannot be breached

Well Jesus kissed his mother's hands
Whispered "Mother, still your tears,
For remember the soul of the universe
Willed a world and it appeared."

De to første versene setter premisset: Ideen om Jesus som menneske først og fremst, som barn, og Marias sønn. Det tredje verset viser en Jesus i tvil og redsel; underbygget av de to første versene er det menneskelige aspektet som veier tyngst, redselen for å dø, for ikke få leve videre, for å miste de mulighetene som ligger i å fortsette, ute av stand til å forstå den nådeløse agendaen til hans "Heavenly Father". Det fjerde verset utdyper, på en av de fineste måtene jeg har sett, ideen om døden og det å ikke være lengre. Noe av det som gjør dette verset så fabelaktig er at det formuleres i linjer som på samme tid kan sees på som refleksjonene til den som skal dø og samtidig den som står igjen, uten en sønn. Siste verset viser Jesus' forsøk på trøste Maria, og det er nettopp i måten han forsøker å berolige henne, de to siste linjene, at denne teksten virkelig viser hvordan den, godt plantet innenfor den kristne forestillingsverden, faktisk både underbygger den, men også sprenger seg ut av den.

Teksten har hittil konsekvent tatt for seg den "menneskelige" problematikken i historien. Frykten for å dø, miste seg selv, sitt barn osv. Det er ingen forsøk på å unnskylde eller forklare det som må skje ved å vise til noen guddommelig vilje, en guddommelig nødvendighet hvor offeret vanligvis vil rettferdigjøres ved å vise til det som oppnås, menneskelig frelse. Fraværet av disse aspektene i teksten sålangt gjør det siste verset enda mer virkningsfullt.

For Jesus forsøker å berolige sin mor, igjennom de relativt dunkle setningene "Mother, still your tears, for remember the soul of the universe willed a world and it appeared". Han viser til en dimensjon utenfor, gir Maria en annen -større- måte å forholde seg til det som skal skje, et nesten kosmisk perspektiv. Der den slående følgen for Maria, av det Gud har bestemt for hennes sønn ellers muligens ville blitt forstått som en uforståelig, urettferdig, men fortsatt endelig konsekvens, pålagt av den høyeste, allvitende, allmektige og uklanderlige dommer, gis hun nå en mulighet til å forholde seg til det hele på en annen måte, en måte som igjen åpner for muligheten av mysterier og gleder i livet hennes, etter at han er borte.

Jesus viser altså til et perspektiv utenfor Gud som, i forlengelsen, kan sies å settes over den kristne forestillingsverden som fullstendig og altomspennede forklaringsmodell for mennesket og verden og alt før og etter, rundt og imellom. Jeg tror det var et godt eksempel.

Det får være det for denne gang

Johannes

Musikk: Bruce Springsteen - "Devils & Dust"

2006-11-22T05:20:00.001+01:00

In Memoriam

Kramer : “Do you ever yearn?”

George: “Yearn? Do I yearn?”

Kramer: “I yearn.”

George: “You yearn?”

Kramer: “Oh, yes. Yes, I yearn. Often, I...I sit...and yearn. Have you yearned?”

George: “Well, not recently. I've craved. I crave all the time, constant craving...but I haven't yearned.”

2006-11-21T22:02:00.000+01:00

Oppgaven ble etter litt om og mye men levert igår. Jeg kan vel ikke si meg helt fornøyd med resultatet. Og jeg registrerer igjen at følelsen av å levere ikke er så god som man, i tida før oppgaven er ferdig, tror den skal bli . Det ble bonehard skriving på lørdag og søndag, siden jeg brukte de foregående dagene til å "tenke" og "planlegge", og den ble nok tilslutt preget av de klassiske hastverksfellene som uferdige argumentasjonsrekker, tvilsomme sammenhenger og for dårlig redigering. I tillegg valgte jeg feil pensumtekster som utgangspunkt for diskusjonen. Noen av dem passet plutselig ikke inn i det som det etterhvert viste seg at jeg forsøkte å diskutere, og jeg ble tvunget til å lage noen litt vel fantasifulle koblinger imellom de ulike delene.

Det oppgaven skulle handle om var på hvordan måte litteraturvitenskapen kunne være personlig og i hvilken grad den burde være det. Jeg tok for meg en tekst av Jane Tompkins ("Me and My Shadow") hvor hun i korte trekk sier seg ferdig med den "teoretiske" måten og skrive på, siden denne diskursen hindrer henne å skrive som seg selv, som person og subjekt (og kvinne), og tvinger henne inn i rammer som, ifølge henne, ikke er holdbare, som baserer seg på forestillinger om det upersonlige og objektive (og maskuline) som eneste garantist for sann kunnskap. Videre trakk jeg inn et svar til Tompkins av Toril Moi, som reagerer på at Tompkins vil ut av den vitenskapelige diskursen istedet for å prøve å forsøke å forandre den fra innsiden.
Det jeg imidlertid valgte å fokusere på var hvordan Tompkins i sin artikkel eksplisitt forkastet epistemologien (her forstått som fagfelt) som relevant i diskusjonen av dette. Der Tompkins mener det er irrelevant hvordan man forholder seg til epistemologien ("Man vet det man vet uansett hvordan man tror man vet det") så tror jeg det er helt essensielt for diskusjonen.

To eksempler: Om du innehar et objektivistisk syn på epistemologien vil du hevde at vi bruker språket for å trenge inn i verdens (og i litteraturvitenskapens tilfelle, verkets) essens. Det eksisterer i dette synet et klart skille mellom objekt og subjekt, og den eneste måten å få en korrekt erkjennelse av oss selv og virkeligheten (og verket) på er å finne den korrekte måten å snakke om fenomenene på, den måten som trenger inn og re-presenterer virkeligheten for oss på en måte som viser oss den slik den egentlig er. Denne ideen er vel ennå den dominerende innenfor mange vitenskaper, særlig naturvitenskapene, men også innenfor de fleste humanvitenskapene (vil jeg tørre å påstå). Innenfor denne posisjonen blir det, ganske forståelig utifra premissene, ikke plass til noen personlige innslag i det som ansees som seriøs forskning, nettopp på grunn av forestillingen om det klare skillet mellom objekt og subjekt. Ethvert forsøk på å si noe "subjektivt" eller "personlig" vil jo per definisjon sperre for tilgangen til virkelig erkjennelse og kunnskap.

Om du derimot er tilhenger av det som kalles epistemologisk pragmatisme vil du hevde at vi ikke har noen mulighet til å komme fram til en språklig diskurs som har direkte tilgang til virkeligheten eller verkets essens. Vi formulerer språk som forholder seg til språk, og vi velger den måten å snakke på, i de ulike situasjoner, som viser seg å fungere best i våre ulike måter å være i, og forsøke å forstå og forklare, verden på. Ikke fordi èn måte å betegne ting på står i et "naturlig" forhold til virkeligheten slik den virkelig er. Ideen om at vi kan stille oss utenfor oss selv, ved hjelp av den korrekte måten å betegne ting på, og gripe verden (og litteraturen) slik den egentlig er, er altså her uholdbar. I og med at ideen om et skille mellom subjekt og objekt i denne posisjonen ansees for å være en konstruksjon, og ikke noe reelt skille, blir spørsmålet: Er dette en dikotomi vi anser for å være hensiktsmessig? Det er ikke tvil om at den er dypt nedfelt i våre måter å forstå verden på. Men den bør ikke tas for gitt. Spørsmålet om det personlige innenfor litteraturvitenskapen, om man nekter å godta subjekt/objekt-skillet, kan derfor sies å være meningsløst. I den grad det er hensiktsmessig å benytte seg av begreper som "personlig" eller "objektiv" innenfor et slikt syn, må det i tilfelle være som redskaper i diskusjonen og reguleringen av retningslinjene for den mest hensiktsmessige språkbruken innenfor de ulike fagene.

Jeg brukte tre fjerdedeler av oppgaven på å analysere en tekst som forsøkte å si hvordan man skulle klare å komme frem til den 100% riktige tolkningen av en tekst, og forsøkte å vise at det bak argumentene i teksten lå en særdeles løssluppen og inkonsistent holdning til nettopp de epistemologiske spørsmålene, og at konklusjonen i teksten derfor ikke var holdbar. Mitt kronpoeng var at Jane Tompkins godt kan ta opp debatten om måten teori blir skrevet på men da lønner det seg ikke å se bort ifra de epistemologiske holdningene som ligger til grunn for de ulike oppfatningene innenfor den vitenskapelige praksisen. For da blir det bare rot og forbisnakkinger.

Når alt var gjort og ferdigskrevet gikk jeg tilbake for å sjekke om jeg faktisk hadde svart på oppgaven. Først: "På hvilke måter kan litteraturvitenskapen være personlig?" Jeg er jammen ikke sikker på at jeg svarte på det i det hele tatt.
Så: "I hvilken grad bør den være det?" Der svarte jeg i korte trekk som følger: "Det kommer ann på hvordan man ser på det" ......

Oppgaven endte uansett opp på 15 sider, og i nødstilfeller syns jeg godt man kan bruke antall sider som målestokk for hvor vellykket utfallet ble. Og da ble den jo ikke så værst.

Ellers så jeg dessuten noe på en av mine vandringer på nettet idag som gjorde meg litt trist: Vår alles kjære Kramer som lar det rable for seg og dermed driter seg ut på et av sine standupshow. Han dukka senere opp på Letterman for å unnskylde (det klippet har visst CBS fått fjernet fra Youtube allerede så derfor ingen link..), men det viste seg å bli en nesten like pinlig afære .

Men for å snakke om noe hyggelig! Nå nærmer klokka seg 23.45, det tidspunktet på døgnet i ukedagene som betyr at jeg kan benke meg forran TV og bivåne kanskje det morsomste, smarteste, sykeste og beste talkshowet (eller tv-program generelt?) som finnes, nemlig "Late Night with Conan O'Brien". Det har blitt en tradisjon for meg å se det når jeg er hjemme og har tilgang til CNBC. Og det burde det være for alle andre som har mulighet. For han må vel være en av verdens morsomste menn? Det at han skrev "The Simpsons" mens det var på sitt mest psykideliske og beste må vel kunne fungere som et argument for akkurat det.

Imorra tar jeg igjen sjøveien til Hammerfest (verdens nordligste by, der isbjørner reker gatelangs på nattestid, istapper brukes som varmeflasker blant de innfødte og som hadde elektrisk gatelys allerede i 1527) på besøk til Sunniva, Rudi, Jonathan, Lea Arwen og Alma Sofie. Blir nok gøy! Så til nestegang..

Johannes

Musikk: Gillian Welch - "Time (The Revelator)"

2006-11-19T11:37:00.000+01:00

Jeg vil tro at jeg vanligvis ikke en gang trenger å prøve så veldig hardt på å være kritisk til åpenbar propaganda (særlig i plakatform), men da jeg støtte på denne, var den plutselige erkjennelsen så stor at jeg ble tvunget til å ta noen runder med mine tidligere heller løsslupne holdninger til nedlastning av musikk..

Men nå: Tilbake til oppgaven. 24 timer og 8 sider to go. Og det er tomt for pulverkaffe. Ach..

Johannes

Musikk: Sad Dracula - "Let It B-minus"

2006-11-15T18:54:00.000+01:00

Er fortiden In Limbo i Alta i påvente av en tur til Boston for et år, som er påskuddet for denne bloggen (og jeg føler man, ihvertfall jeg, trenger et godt påskudd..). Når altså nå påskuddet føles på plass har jeg bestemt meg for å begynne i god tid på forhånd. Jeg har ennå ikke fått 100% bekreftelse på at jeg tas opp ved Boston College, det er fortsatt resultatet på den fordømrade TOEFL-testen som avgjør, men jeg har bestemt meg for å ta gleden på forskudd og gå utifra at jeg kommer ut av det med en tilstrekkelig poengsum.

Her i Alta bor jeg nede i kjelleren til mamma og pappa i Ekornsvingen. Flyttelasset dukket opp i tide, så jeg har fått innredet rommet med noen obligatoriske Johannes-effekter, og veksler mellom å være nede hvor jeg enten sitter forran peisen og leser eller sitter forran maskina og surfer og hører på musikk, eller er oppe og spiser og ser på tv (eller ett sted midt imellom med en røyk og en kopp pulverkaffe). To ting kan sies om tilstanden i Alta: Stille og kaldt. Men så var jo også roen og vinteren de to egenskapene jeg håpet Alta skulle ha når jeg kom hit, så jeg er fornøyd med det. Her er noen bilder jeg har tatt av noe av det som har skjedd siden jeg kom, dokumentert takket være den superhippe mobilen jeg har arvet av Rudi:

Øl (XmasPrty!), Dooleys, brillevask og potetgull med Sunniva, Ru-
di og Jørgen en lørdag for to uker siden.

En nedtrykt (eller bare oppmerksom?) Tigergutt som ikke vet å set-
te pris på sin egen frihet. Noen dager senere ble han nemlig plukk-
et opp, etter å ha begitt seg ut på en litt for lang spasertur, midt på
E6 av en tilfeldig forbipasserende bil som inneholdt en ansatt i
Dyrebeskyttelsen. Denne fant en lamslått
(eller bare oppmerksom? ihvertfall ute av stand eller vett til å flyt-
te seg) Tigergutt midt på veien med en bråbremsende buss i stadig
økende nærhet av seg. Etter å ha blitt kjørt hjem, er han nå dømt til
bånd festet i verandaen når han skal ut av huset på egenhånd..

På ferga til Hammerfest..

Mer fergetur. Bra at FFR har satt opp båt imellom Alta og Ham-
merfest. Korter ned strekninga, billigere, mer komfortabelt, og ny
natur å se på. Det eneste negative er at det nok ikke blir mer
"Nuts" på Skaidi på meg..

Jeg har fått lest noen gode bøker allerede, noe jeg ikke har gjort på lenge. Og det føles bra. Alltid gøy å komme hjem til relativt velfylte bokhyller. Jeg finner alltid noen nye bøker jeg har lyst å lese som jeg overså forrige ferie jeg var hjemme. I tillegg og fått hørt på mye god musikk. Har nylig fått tak i opptaket av den allerede legendariske konserten til Ryan Adams & The Cardinals jeg var så heldig å overvære i Oslo i oktober, samt den første av de to London-konsertene. Og nedlastinga av Bruce Springsteens nylige Oslokonsert er akkurat over så nå får jeg hørt om jeg forandrer mitt litt halvfornøyde inntrykk av den konserten.. En tredobbel dose med nytt Tom Waits materiale er morsomt, men såpass mye at jeg ikke har fått fordøyd det enda (men den andre disken, "Bawlers", har jeg fått inn, og jeg liker det jeg hører). Ellers har jeg ventet lenge på den nye Ryan Adams-produserte Willie Nelson-plata "Songbird". Høye forventninger er aldri noen god ting, og jeg er vel bare delvis fornøyd. Men både bøkene og musikken skal kommer jeg tilbake til. Nå er det nemlig en annen oppgave som er mer presserende.

Jeg fikk på mandag utlevert hjemmeeksamen i ALLV302: "Litteraturvitenskapelig tolknings- og metodelære", og har en uke på meg (nå fem dager) til å tenke ut og skrive ned noe holdbart om disse to spørsmålene: "På hvilke måter kan litteraturvitenskapen være personlig? I hvilken grad bør den være det?". Jeg har, siden jeg fikk oppgaven, vekslet mellom å gå igjennom pensumtekster for å finne ut hvilke av dem som kan være nyttig å bruke i diskusjonen, lese andre bøker som ikke har noe (direkte) med oppgaven å gjøre, og gjort diverse andre ting som jeg plutselig føler at jeg må gjøre, som å gå på biblioteket, gå en tur på City, eller å dyrke barten. Jeg blir i slike situasjoner alltid slått av et mystisk engasjement til å gjøre ting som jeg egentlig burde utsette til etter at eksamensperioden er over (noe som kan forklare at jeg valgte akkurat idag til å starte denne bloggen..) men etter å ha vært igjennom det noen ganger har jeg funnet ut at det kanskje bare må være sånn; jeg pludrer rundt de par tre-fire første dagene og får gjort omlag 50-50 oppgavearbeid/diverse annet, og setter inn det siste giret de siste tre dagene. Det bruker som regel å gå helt ok. Så jeg tar det foreløpig med ro. Nå må det leses.. (Endel blundere i varierende fontstørrelse lar jeg bare være som det er. Kan sette meg inn i det en annen gang)

Johannes

Musikk: Grateful Dead - "He's Gone" fra "Europe '72"